Tøff start i New York

– Når en ting går galt, går gjerne alt galt, sier Hannah Berggren (23).

TIPS FRA MAMMA. – Jeg ble sliten av de store forskjellene og utfordringene. En dag ringte mamma og tipset meg om å besøke sjømannskirken. Hun hadde selv studert i London og hatt en positiv opplevelse med sjømannskirken der. Men for å være ærlig var jeg skeptisk. For meg og mange andre unge er nok det å oppsøke en kirke og prest nokså ukjent og unaturlig. Men mamma sa at «Sjømannskirken er der for nordmenn i utlandet», sier Berggren som dro til 52. gate på Manhattan allerede uken etter ankomst. Det skulle vise seg å være en god idé.

– Da jeg kom inn i sjømannskirken, var det som en ro kom over meg. Jeg følte at jeg kunne senke skuldrene. Elisa Stokka, studentpresten, kom bort til meg med et stort smil og åpne armer. Det var som om hun merket med en gang at jeg var både fortapt og utmattet, og ga meg, et helt ukjent menneske, en stor og varm klem, sier Berggren som ble tilbudt kaffe, norske vafler og tips til leilighetsjakten.

Snart deltok hun på sjømannskirkens arrangement «Ung i New York», et samarbeid med det lokale ANSA.

– Det var helt fantastisk, mimrer hun.
– Jeg fikk mange venner der. Det var fint å få snakke med folk som hadde gått gjennom det samme som meg et år tidligere og vite at jeg ikke var alene i utfordringene jeg opplevde. Det minnet meg på å ikke være for hard mot meg selv.

DEN FØRSTE SMELLEN. New York er en by mange drømmer om å lykkes i. Utallige filmer og tv-serier har udødeliggjort og glamorisert byen som fremstilles som mulighetens mekka, noe som ikke alltid gjør det like lett å være ærlig om hvordan man egentlig har det. Et travelt liv med skolearbeid, jobb, pendling, ukjente mennesker overalt og et enormt press på å være sosial, flink og attraktiv ble til slutt for mye for 23-åringen.

– Som typisk nordmann ville jeg ikke plage andre og det tok lang tid før jeg turte å ringe studentpresten. Men jeg bestemte meg for å være litt unorsk og ta kontakt. Presset i New York er enormt, det du gjør er aldri bra nok, du stresser med at du ikke gjør nok og konstant må møte folk og bygge nettverk. Jeg trengte noen å snakke med da jeg opplevde den første smellen halvveis gjennom mitt første år som student, sier Berggren.

Hun begynte å møte Elisa Stokka annenhver uke, for å snakke om byen, studiene og livet.

– Vi knyttet et nært og godt vennskap. Fra første stund visste jeg at jeg kunne snakke med henne om alt. Jeg var i en prosess og gruet meg til å dra hjem igjen og konfrontere ting jeg ikke hadde satt ord på før, sier hun og forteller entusiastisk at hun gjennom samtalene med studentpresten evnet å sette mål og fant motivasjon og glede til å fullføre disse.

– Jeg reiste hjem til Norge på sommerferie med et sterkt sinn og glede over å kunne ha muligheten til å være student i New York igjen til høsten.

Jeg ble sliten av de store forskjellene og utfordringeneHannah Berggren

LIVET PÅ VENT. Men livet hadde andre planer. To måneder senere døde pappaen til Hannah Berggren brått og uventet. Studieoppholdet og livet generelt ble satt på vent. Det ble en tøff tid som skulle prege det kommende året og forandre alt, inkludert den nye hverdagen på andre siden av Atlanterhavet.

– Jeg bestemte meg for å bli hjemme i Norge den høsten. Selv om jeg ikke bodde i New York fortsatte Elisa Stokka å ha samtaler med meg regelmessig over Skype gjennom de neste seks månedene. Det å ha etablert et trygt forhold med henne før pappa gikk bort spilte en stor rolle i min sorgprosess. Jeg hadde en person jeg stolte fullt og helt på, en person jeg visste genuint brydde seg om meg, sier Berggren og tar en liten pause.

Valget om å returnere til storbyen igjen i januar 2016 kom ikke uten videre. Berggren setter ord på hvordan Elisa Stokka og Sjømannskirken i New York spilte en stor rolle i prosessen, for hele familien.

– Det hjalp meg å vite at jeg hadde en person jeg kunne lene meg på når ting var vanskelig, men det betydde også mye for familien min. Både bestemor og mamma synes det var både dumt og vanskelig at jeg skulle dra tilbake til New York. Det er ikke bare bare å sende datteren sin ut i den store skumle verden igjen etter en slik opplevelse. Men at jeg hadde en voksen i livet mitt som jeg kunne snakke med og få veiledning hos, det fant de betryggende, forklarer hun.

Jeg hadde en person jeg stolte fullt og helt påHannah Berggren

VIKTIG NETTVERK. De første tre månedene tilbake i New York skulle vise seg å være utfordrende. Kontrastene er store fra et søvnig tettsted i Kongsvinger med 8000 mennesker, til en millionby som aldri sover.

– Jeg satte ikke pris på å være i byen eller på skolen i begynnelsen. Det var tøft. Men gradvis fikk jeg sortert tankene mine takket være samtalene med studentpresten. Hadde hun ikke vært der, vet jeg ikke om jeg hadde holdt det ut. Sjømannskirken bidro til å ivareta min mentale helse, sier Berggren ettertenksomt.

Hun fullførte sin bachelorgrad i samfunnsøkonomi og globalisering før sommeren 2017 og ser nå på studietiden i New York med et annet perspektiv.

– Det er en tid jeg kommer til å se tilbake på som en utfordrende og trist tid, men jeg kommer til å huske det støtteapparatet jeg var så heldig å ha rundt meg. Det var veldig fint å kunne fortsette med det jeg ville, etter en så stor forandring i livet, sier hun og vektlegger at sjømannskirken utgjør et nettverk mange kanskje ikke vet om at de har på forhånd.

– Sjømannskirken spiller en viktig rolle nordmenn i New York. Å vite at vi ikke er alene, gir et stort samhold. Det er vanskelig å knekke alle kodene i denne byen, men i sjømannskirken møter du mennesker i samme situasjon, og får noen å være frustrert med. Og glad med. Sjømannskirken gir også en del gratis venner! ler 23-åringen og legger til at kirken har en spesiell funksjon i ekstremvær.

– De holder åpent under snøstormer når alt annet er stengt. Da lager de mat og folk kan komme dit for varme og ly.

VÆR DEN DU ER. Denne høsten er Hannah Berggren blitt leder i ANSA New York, hun har fått jobb som dataanalytiker i et finansselskap og jobber med markedsføring for et norsk oppstartsselskap. Hun står støtt på egne bein og har planer om å bli i New York så lenge hun kan.

– Jeg blir utfordret på helt andre måter av å bo her. Det er en kulturell by med mennesker fra hele verden. Nå klarer jeg å sette pris på mangfoldet og travelheten. Jeg kan undergrunnsbanen og jeg har fått meg jobb. Jeg er glad for at livet mitt er blitt som det er blitt. Noen av vennene mine ga opp og reiste hjem. Trynefaktoren blir høyere jo mer penger du bruker på å late som om du har et glamorøst liv med fester og drinker på takterrasser. Mitt råd er å slutte å late som, og heller være den du er, konkluderer 23-åringen som vil fortsette å bruke sjømannskirken jevnlig som frivillig medarbeider på kjøkkenet.

Når skoleåret starter denne høsten er det Hannah Berggren som skal gi råd til de ferske norske studentene i storbyen på sjømannskirkens «Ung i New York»-arrangement.

– Gjennom de siste tre årene har jeg lært mye av Elisa Stokka og de andre i sjømannskirken om å ta vare på meg selv, men også hvordan jeg kan ta vare på de som er nye i byen. Nå kan jeg dele av alt det jeg har lært og få nye studenter til å føle seg mindre ensomme!