Turen til Thailand endret livet hans

Seks måneder etter at jeg sluttet å drikke fikk jeg mitt første barnebarn, sier Arild B. Andreassen. Et stolt smil brer seg i det solbrune fjeset. Håret er samlet i en hestehale, og den lyseblå skjorten er sommerlig med plantemønster. En vifte kjøler ned den steinbelagte hagen til Sjømannskirken i Pattaya, om lag to timers kjøretur fra Bangkok

– Jeg hadde neppe sett det barnebarnet hvis jeg hadde fortsatt å drikke. Men i stedet fikk jeg være der nesten daglig etter han ble født.

I dag har Arild fem barnebarn. Han bor store deler av året i Thailand sammen med sin kone, Prayoon, som han ble kjent med en av de første gangene han var i «smilets land». I det han strekker seg etter kaffekoppen vises en av tatoveringene hans. Det er logoen til Anonyme Alkoholikere (AA) som for alltid er festet til huden på underarmen. Under logoen er datoen 6. april 2000.

Presten har taushetsplikt. Men selv om det er ganske nøyaktig 23 år siden han tok sitt siste glass, går han fortsatt på AA-møter i Sjømannskirken. To ganger i uken samles opptil 20 anonyme alkoholikere i et rom i kirken.

– Jeg går der for å snakke med folk som skjønner hva jeg snakker om. Det skjønner ikke andre som ikke har vært alkoholikere. All galskapen vi gjorde kan vi le av i dag, selv om det er så tragisk at man helst skulle grine. For å ikke komme tilbake til det, går vi på møter, forteller 69-åringen.

Grunnen til at han bor akkurat i Pattaya er fordi det er sjømannskirke her.

– Sjømannskirken betyr veldig mye. Hadde den vært i for eksempel Phuket hadde jeg nok vært der i stedet. Jeg må ha den hjelpen jeg kan få av dem.

Thailand var han skeptisk til i starten, og han skulle i alle fall ikke finne seg kone her.

– For 20 år siden ble jeg motvillig med en kompis hit på grunn av helsen. Da hadde jeg vært edru i tre år. Det var mye drikking rundt oss her, og det var litt vanskelig. Men fibromyalgien (kronisk smertetilstand, red.anm.) ble mye bedre her. Jeg ble introdusert for en fem år yngre kvinne. Vi hadde mange like interesser og trivdes godt sammen, forteller han om hun som senere ble hans kone.

Det ringer i telefonen, og Arild reiser seg. Han må kjøre kona et ærend. En stund senere svinger han igjen motorsykkelen inn på parkeringsplassen. Der står det mange motorsykler på rad og rekke. Sjømannskirken er et sted de møtes, og Arild har mange venner her.

– Jeg er ikke så flink til å gå i kirken hjemme i Norge, og ikke alltid her heller. Men det er blitt en trygghet for meg å ha Sjømannskirken her. Er det noe jeg ikke vil si til konen eller på AA-møter, kan jeg fortelle det til sjømannspresten. Hun har taushetsplikt livet ut.

Hjelper andre. Som AA-representant er Arild også en av dem Sjømannskirken spør når de trenger noen med kompetanse til å møte mennesker som sliter med rus. Han kommer med ett eksempel.

– Sjømannskirken ble kontaktet av en mann som skulle få besøk av foreldrene. Han klarte ikke slutte å drikke, men ville ikke at foreldrene skulle se ham slik. Jeg ble spurt om jeg kunne være med en av de ansatte å besøke ham. Jeg fikk en god prat med vedkommende. Det endte godt.

Selv tror Arild det var Guds hjelp som gjorde at han selv kom seg ut alkoholens grep.

– De fleste som kommer på møtene vil ikke ha så mye med Gud å gjøre. Mange har, som meg, bedt så mye om å bli kvitt problemene som fulgte med å drikke. Men det virket ikke. Gud var ikke der for meg og hjalp meg. Men etter hvert skjønner vi at vi har blitt hjulpet. Alle fyllekjøringene som gikk bra, alle gangene jeg falt på et utested, eller i sjøen. Det var alltid noen som passet på meg. Ikke alle mener Gud som den kristne guden. Men vi er åpne for alt. Bare at vi ikke er Gud i vårt eget liv.

Skjønte det innerst inne. Arild synes det er vanskelig å forklare kontrasten på livet sitt før og nå. Alkoholmisbruket gjorde ifølge Arild at hans ekskone i Norge dro fra ham, og han mistet kontakten med døtrene.

– Jeg hadde ikke noe liv egentlig. Det var så mange nedturer. Innerst inne, siden jeg selv vokste opp med en far som var alkoholiker, visste jeg jo at de led, men jeg fortalte meg selv at det bare var jeg som led.

Vendepunktet kom da Arild var 46 år gammel og bodde hjemme hos sin mor i Stavanger. En fredagskveld satt han og moren og så fotball. Han sprang opp og ned i kjelleren der ølen stod.

– Mor sa at det forstyrret veldig at jeg løp opp og ned. Enten fikk jeg være nede i kjelleren med ølen, eller ta den opp. Da svarte jeg henne: «men jeg vil jo slutte!».

Han fikk et telefonnummer av henne til et behandlingssenter, og ringte.

– Taxien hentet meg, og jeg så resten av fotballkampen der. Jeg var kjepphøy og sov ikke på fem netter. Men det var redningen å komme dit. Etter fem dager kunne jeg for første gang spise suppe uten å miste all suppen på vei til munnen, fordi jeg ikke skalv sånn. Der fikk jeg også kontakt med AA.

Kontakten med døtrene har han bygget opp igjen.

– Nå trenger jeg ikke være redd. Jeg vet hva jeg gjorde i går. Nå kan ikke folk komme og skjelle meg ut for noe jeg har gjort som jeg ikke visste om.

Når han til slutt får spørsmål om hvordan han har det nå, kommer ett nytt stort smil.

– Kjempefint. Aldeles fantastisk.

Han fester et sjal over munnen, tar på seg hjelmen og svinger ut fra parkeringsplassen. På et klistremerke foran på motorsykkelen står det: «Jeg elsker å leve edru»