Første vinteren hjemme på 18 år

Det var en desemberdag i 1987. Det hadde vært sol den dagen, og Marie Golten Pettersen og Kjell Olav Pettersen kjørte hjem fra jobb på riksveg 555 fra Bergen mot Sotra. Hun jobbet som bedriftssykepleier, han som ingeniør. De pratet om kveldens juleavslutning i husmorlaget der Marie hadde lovet å ta med ti egg. 

Så plutselig smeller det. Alt blir svart. I løpet av sekunder blir livet til ekteparet snudd på hodet.

– Bilen vår ble klemt mellom en lastebil og en varebil. Jeg tror ikke varebilen så oss da den kjørte i oss bak. Vi husker ingenting fra det som skjedde. Husker ikke smellet. Vi var ute av spill etter skadene vi fikk. Tenåringsbarna våre tok over driften av hjemmet, forteller Marie.

Kjell Olav og Marie var 39 og 42 år den gang. Ekteparet fikk store skader. Selv om skadene ikke kunne sees, bare kjennes. I tiden etterpå gikk det litt bedre. Men så utviklet smertene seg, og Kjell Olav havnet etter hvert i rullestol.

– Det er derfor vi er på Gran Canaria om vintrene. Vi har det bedre i varmen, forteller han.

Uvanlig kaldt i Bergen

I den gule husveggen på Glesvær på Sotra står blomsterpotter på rekke og rad. 114 potter hadde Marie i fjor sommer. Nå er noen tatt bort for vinteren. De grønne bladene i hekken presser seg frem i den tunge snøhaugen, og får litt hjelp av den slappe februarsolen. På få dager har minus ti forandret seg til pluss seks. 

Første vinteren på 18 år hjemme i Norge skulle vise seg å bli uvanlig kald og snørik på øya utenfor Bergen. Marie går mye turer, men Kjell Olav kan ikke bevege seg så mye.

– Her hjemme blir dagene veldig like. Vi er begge heldige å ha mange interesser vi har fått lov til å utvikle videre. Når jeg klarer det har jeg nok å gjøre, og jeg har fått glede mange med arbeidet mitt med bilder, video og lyd. Jeg savner å kunne være mer ute, men jeg kjeder meg ikke, forteller den positive pensjonisten.

På Gran Canaria trener han blant annet i basseng.

– Det er slitsomt å være handikappet. Smertene kan styre deg helt. Man blir helt satt ut. Nede i varmen er det mye bedre fordi musklene blir mykere. Det er til og med dager på Gran Canaria jeg lurer på om jeg er frisk igjen. Verden blir en annen når man har mindre smerter, sier Kjell Olav.

Dikt og foto

Marie har trent seg opp igjen til å kunne gå etter ulykken. Gåturene på vulkanøya i Atlanterhavet har hjulpet i opptreningen.

– Vi måtte finne nye veier. Det nytter ikke å sette seg ned, sier Marie.

På kjøkkenbordet, mellom lekre smørbrød, lefser og kaffe ligger to egenproduserte bøker. Fotoboken «Perler i havlandet» og Marie sin diktsamling. I innledningen til diktboken står det:

«Diktene mine er et resultat av en sorgprosess da livet mitt tok en brå vending.»

Diktskriving og fotografering ble måten å takle ting på. Tyngst var det den dagen hun skrev under på papirene om uføretrygd. Da skrev hun dette:

«Du vil finna at mellom stein og mose veks blåklokken som har slik ein sterk blåfarge du aldri har sett.»

Lyset, varmen og kirken

Ekteparet drømmer seg tilbake til den varme luften i Mogán. De trekker frem et stort album i en hylle ved sofaen, og peker på et bilde. Fra terrassen har de panoramautsikt mot Atlanterhavet og Spanias høyeste fjell Teide, på Tenerife, i det fjerne.

– Når vi kommer ned dit i oktober hvert år. Og til kirken. Det er som å komme hjem.

Den 11. mars i fjor var de på basar i Sjømannskirken på Gran Canaria. De skulle opptre med koret de begge synger i. Marie husker at de ikke fikk lov å klemme hverandre i koret da de møttes. Noe var i ferd med å skje. Dagen etter, den 12. mars, varslet regjeringen de mest inngripende tiltakene i Norge i fredstid. Litt senere kom hastverket og det de beskriver som «litt panikk».

– Ungene ringte og sa vi måtte komme oss hjem. Flyene ble fullbooket eller kansellert mens vi var i gang med å bestille. Så fikk vi tips om at det var ledige billetter dagen etter, på ett av ekstraflyene hjem. Vi skyndte oss og bestilte, og fikk plass. Vi pakket alt den kvelden i hui og hast. Jeg vet nesten ikke hvordan det ser ut i huset nå. Fryseren er full av mat. Vi skulle jo være der en måned til, sier Marie.

På Gran Canaria har Kjell Olav scooter som han lett kommer seg rundt med, og de har bil.

– Vi har det veldig bra der nede, men vi har det bra på Glesvær også. Fordelen med å være hjemme er at vi har familie og venner i nærheten. Og naturen her ved havet er helt unik, sier Marie.

Hun forteller at det i desember er fire timer mer lys om dagene på Gran Canaria enn i Norge.

– Jeg hadde en deppa uke da vi skrudde klokka tilbake i oktober. Jeg manglet lyset. Jeg skulle til akupunktur, og jeg spurte akupunktøren om han hadde en nål for lyset. Han sa nei, smiler hun.

– Det jeg savner med Gran Canaria er naturen, varmen, helsa vår, folkene vi møter hele tiden der, både spanjoler og nordmenn. Og sangkoret vårt! Å, som vi savner sangkoret!

Solgte stort hus

Vinden blåser surt på kaia i Glesvær. I likhet med Mogán er det rett ut mot havet. Det store huset de bodde i ved sjøen i vestlandsbygda tidligere, ble erstattet med rekkehus samme sted.

– Da vi skulle finne oss vinterbolig på Gran Canaria, var det et veldig pluss at det var en sjømannskirke der. Den betyr veldig mye. Vi har vært med som frivillige der og Kjell Olav har også sittet i kirkerådet.

Sjømannskirken er både en sosial og kirkelig møteplass for dem.

– Vi møter venner der. Vi ser at terskelen for å gå i kirken der, er en helt annen enn hjemme. Den har en sterk posisjon blant de norske. De hjelper folk hvis de har det vanskelig, og det er alltid fullt på arrangementene. Det er mange man aldri ville sett i kirken her i Norge som går i kirken på Gran Canaria. I høysesongen er det fullt på gudstjenestene. 500 personer. Det er av og til vanskelig å få plass, forteller Kjell Olav.

Det er hjerterom i huset deres i Mogán også. På det meste har ekteparet hatt 35 personer på besøk på terrassen.

– Det er et veldig sosialt miljø der nede på Gran Canaria. Å møte folk. Det skilles ut endorfiner som er bra for oss.