Venke vender tilbake

Reportasjen er fra magasinet HJEM nr.7/2015

- Det er så himla koselig å være tilbake!

Popartisten Venke Knutson (37) ser gledesstrålende rundt seg i kirkerommet. Sammen med moren Anne Knutson er hun tilbake i Sjømannskirken i Houston, som de flyttet fra i 1996. Her skal de ta del i adventsforberedelsene og se hvordan det er i sjømannskirken tjue år etter at de bodde her.

REISEN TILBAKE. Venke var tre år gammel da faren, Tormod Knutson, tok med seg familien til Sjømannskirken i Philadelphia for å jobbe som bestyrer. Året var 1981. Etter ett år gikk turen videre til Houston hvor de var første familie som flyttet inn i den splitter nye sjømannskirken.

– Jeg var så liten da at heltidsjobben min var å sitte på kjøkkenbenken og prøvesmake på vaflene og syltetøyet, mimrer Venke og smiler.

Etter flere år hjemme i Norge reiste hun som 15-åring tilbake til Sjømannskirken i Houston sammen med foreldrene. De to storesøstrene ble igjen hjemme i Norge, mens Venke, Anne og Tormod på ny dro til Houston, i tjeneste for Sjømannskirken. De to kommende årene skulle vise seg å bli avgjørende for Venkes liv.

FANT SEG SELV. – At jeg var her i tenårene har betydd veldig mye for meg. Det var så godt å få mulighet til å finne ut hvem jeg var!
Venke forteller hvor fint det var å komme hjem til sjømannskirkemiljøet hun var del av som barn.

– Det var en stor norsk koloni som jeg med en gang følte meg som en del av og var stolt av. Samtidig begynte hun på amerikansk high school sammen med 3500 elever, flere enn det er innbyggere i Birkeland på Sørlandet hvor hun kommer fra.

– På skolen fikk jeg gjøre som jeg ville uten å tenke på hva andre syntes. Dermed begynte jeg både å danse, være cheerleader, synge i kor og synge solo! Jeg fikk prøvd veldig mye, og her i sjømannskirken var det bare folk som heiet på meg.

Men det var ikke sanger Venke trodde hun skulle bli, selv om hun kommer fra en musikalsk familie.

– Jeg var ikke så god til å synge og var heller ikke så opptatt av det.

Likevel, den første dagen på high school ble hun tilfeldigvis tatt med på audition til skolekoret. Læreren fortalte Venke at hun hadde en flott altstemme og orienterte om korøvingene. Fra første dag hadde hun korøvelser på skolen og ble dermed fort godt kjent med mange.

– Det gjorde meg trygg. Og da ble jeg glad i å synge!

JULESTEMNING. I dag har Venke Knutson en lang musikkarriere bak seg, og hennes strålende smil er kjent for de fleste nordmenn. I 2004 slo hun gjennom med låten «Kiss» og har siden hatt flere hitlåter og album. De siste årene har hun deltatt både i Melodi Grand Prix, Skal vi danse? og The Hit. Artistlivet kombineres med familieliv i Oslo, der hun bor med mann og fire barn, samtidig som hun driver sin egen musikkskole, Poprommet, med 300 elever og 15 pedagoger.

– Jeg sier hele tiden til pedagogene at alle elevene våre skal bli sett, at de skal kjenne at de er del av et fellesskap og at det betyr noe når de er der. Det er viktig for meg. Arbeidet med musikkskolen gjør at julestemningen kommer tidlig.

– Vi begynner tidlig å øve på julesanger, og vi spiller inn en jule- CD hvert år. Julemusikk er det som setter meg aller mest i stemning, smiler Venke.

Hennes beste minner fra tiden i Sjømannskirken var juleforberedelsene.

BAKEDUGNAD. Julen forberedes også i Sjømannskirken i Houston når mor og datter Knutson er på besøk.

– Dette var moro å være med på!

Anne er først på plass når bakedugnaden inne i kirkerommet settes i gang. Samtidig står datteren litt mer uvant og konsentrert over mel, kardemomme, en vekt og et litermål. Venke skal lage klar melblandingen til bollene som skal selges på årets julemarked. Sjømannskirken i Houston yrer av frivillige som jobber for å forberede årets viktigste dugnadshelg, som gir verdifulle inntekter til driften av kirken. Venke smiler når hun ser moren som går husvarm rundt i kirken med forkle og bakeutstyr.

– Se på mamma! En gang sjømannskirkefrue, alltid sjømannskirkefrue!

Men mye har forandret seg de 20 årene som har gått siden Venke og moren bodde her. Det sitter ikke mange sjøfolk i sofaen og forteller historier. Det lukter ikke røyk. Avisene mangler. Ingen er interessert i å spille biljard. Det serveres ikke kontinuerlig vafler.

– Jeg kan tenke tilbake og nesten høre, lukte og føle den stemningen som var da. Alle sjøfolkene som var innom på ukedagene, og lørdagen når mange fra den norske kolonien kom tidlig. De spilte biljard og ble med på lørdagsgrøt, noen badet og vi grillet. Vi hang sammen en hel gjeng. Følelsen av bare å lukke opp døren og kjenne luktene, høre summingen, det er gode minner, forteller Venke.

– Jeg kan ikke huske en eneste dag uten vafler, smiler Anne.

Nå må sjømannskirken invitere til større arrangementer i helgene for å få folk til å komme til kirken. De må være mer oppsøkende når sjøfolkene ikke lengre har tid, og barnefamiliene har flyttet til Katy en time unna. Houston har fått rundt fem millioner innbyggere og byområdet blir stadig større. Dermed må også sjømannskirken tenke nytt. Men juleforberedelsene er mye de samme som før.

JUL FOR ANDRE.- Alle i sjømannskirken hadde frem til julaften ulike oppgaver som skulle være med å gi en god juleopplevelse for dem som ikke hadde familie rundt seg.

Venke og de andre ungdommene i sjømannskirken fikk ansvar for å skrelle poteter, lage godteposer til barna, pakke ekstragaver til nissen, forberede sang og underholdning, og passe de minste barna.

– Da det begynte å plinge i døren og folk kom, var vi pyntet og klare, sa hei og velkommen. Jeg følte meg som en vertinne. Det betydde mye. Hun smiler.

– Julen er en vakker, god og varm høytid for veldig mange, samtidig som det er vondt og sårbart for andre. Vi må være obs på de som er alene, som har mistet noen eller er syke.

De norske sjøfolkene og kolonien var hele tiden Sjømannskirkens førsteprioritet.

– Men tredje juledag var vi samlet bare vår egen lille familie og hadde en dobbelt god følelse. Det var så utrolig koselig å ha stelt i stand jul for andre, samtidig som vi kjente oss heldig som var sammen som familie.

GOD TID. – Bruk heller denne kniven, sier Åse Marie Braut og gir en mindre kniv til Venke som står på kjøkkenet og kutter kransekakedeig sammen med Karin Møll Abrahamsen. Braut og Møll Abrahamsen jobber som vertskap og diakonal medarbeider i Sjømannskirken i Houston, og har hatt mange gode frivillige hjelpere på kjøkkenet i dag. Det blir mye latter og glede når det kommer frem at Venke ikke er den mest fingernemme på kjøkkenet. Venke konsentrerer seg om tid, julebudskap og langbord når hun nå har sin egen familie å feire jul med.

– Jeg prøver å være god på å ikke gjøre julen til noe heseblesende. Jeg husker at selv om vi hadde mye å gjøre med juleforberedelser i sjømannskirken, så var det aldri stress. Det var alltid en god forberedelsestid. Det var tid til en god kaffe, en vaffel og moro både her og hjemme i huset. Man skal glede seg og man skal vente. Jeg er nøye på at vi skal snakke om hvorfor vi feirer jul, hva det er vi venter på, hva vi gleder vi oss til, hvorfor vi gir gaver, og hva det er som er viktig.

Derfor får ikke de fire barna hver sin pakkekalender før jul.

– Vi har bare én kalender, og det er en stall som vi fyller opp i løpet av desember. Ungene trekker de ulike figurene hver dag, og til slutt kommer Jesus-barnet. Det er en fin og viktig historie og det er jo derfor vi feirer jul!

Vertskapsrollen i sjømannskirken har også satt sine spor.

– Langbord er veldig, veldig koselig! Jeg liker å ha åpen dør, mange kopper klare, raust med innkjøpte julekaker og mer kaffe på kanna. Å være mange samlet er viktig og jeg er opptatt av at både vi voksne og barna inviterer inn og tar med noen hjem.
Venke husker godt ringeklokken som ringte samtidig i sjømannskirken og i huset deres ved siden av.

– Det betydde at nå kommer det folk. At nå måtte vi gå og ta i mot. Vi visste ikke hvem det var eller hvorfor de kom, og det var ikke så viktig, men de kom og vi skulle åpne og ta i mot. Hva kunne vi gjøre for deg?

– Jeg syntes det var så koselig da det ringte på døren og noen vil være sammen. Besøk var topp!

HØYTIDSSTEMNING. Etter intense dager med julekor, bakedugnad og familietreff i sjømannskirken, avslutter Venke og moren Houston-oppholdet med gudstjeneste og sang, akkurat som for 20 år siden.

– Å synge her i dag var godt, rart og skummelt på samme tid. Jeg ble litt nervøs og kjente på høytidsstemningen. Moren nikker.

– Det var en fin gudstjeneste og det har vært veldig hyggelig å møte igjen mange av dem som vi kjente da vi bodde her, sier Anne.

– Det har vært ekstra flott å se mamma her med mine voksne øyne. Hun er jo skapt for dette livet! Sjømannskirkedame i alle dets former. Men alt til sin tid, smiler Venke.