Vennskap i en ny verden
De flyttet fra Norge til USA og Brasil på grunn av
foreldrenes jobb. Å dele oppturer og nedturer med
andre ungdommer i samme situasjon betyr mye.
De ikoniske gule taxiene suser forbi i de brede, rette gatene på Manhattan. I 52. gate står flere norske ungdommer i alderen 14 til 17 år på trappa til Sjømannskirken.
De bor i USA og Brasil, men denne helgen er de samlet på leir i New York.
– Det er nesten litt rart å snakke norsk med andre på vår alder nå. Vi er så vant med engelsk, sier Maja Donker (14). Tvillingsøsteren Lily nikker.
For snart to år siden flyttet jentene til Colorado på grunn av pappaens jobb.
– Han jobber med å gjøre sportsmerker som Kari Traa, Therese Johaug og Bjørn Dæhlie kjent i USA, forklarer Lily.
Snart skal de konfirmere seg i Sjømannskirken i Los Angeles, som er nærmeste sjømannskirke for dem. Avstanden dit er stor, så det meste av undervisningen har foregått på nett.
Ikke bare oppturer. Anna Margrethe Lien Kuvaas (16) har bodd over halve livet i Texas. Faren jobber i seismikkselskapet TGS i Houston, og moren i Innovasjon Norge.
– Da mamma og pappa fortalte at vi skulle flytte ble jeg kjempeglad. Jeg hadde aldri vært i USA før og så nok for meg et «movie-life». Man hører jo så mye gøy om Amerika.
Men den nye tilværelsen levde ikke opp til forventningene.
– Jeg tror det er en av de verste tingene jeg har opplevd. Som åtteåring kunne jeg ikke språket, gikk på amerikansk skole og hadde ingen venner. Det var ganske tøft. Jeg løp gråtende hjem til mamma etter skolen hver dag, forteller hun.
Etter ett år snudde det for Anna Margrethe. I dag trives hun godt og har venner fra mange land. Skolen hennes har mer enn 80 nasjonaliteter.
Det er nesten litt rart å snakke norsk med andre
på vår alder nå. Vi er så vant med engelsk.
Maja Donker
Maja og Lily Donker fra Louisville utenfor Denver møter sjelden andre norske ungdommer i hverdagen.
– Jeg har fått flere «opportunities». Hva er det på norsk igjen? Muligheter! Jeg har fått det beste av to verdener. Julen og somrene i Norge, og «homecoming» og «prom» med vennene i Houston. Her kan
jeg også kjøre til skolen selv, siden aldersgrensen er 16 år.
Hun har vært på leir flere ganger med Sjømannskirken, først som konfirmant, nå som ungdomsleder.
– Jeg føler at det er som å være hjemme i Norge igjen med vennene mine. Det er trygt og veldig gøy.
På fritiden driver Anna Margrethe med løping for skolelaget. Hun finner også tid til flere besøk på Sjømannskirken.
– Sjømannskirken i Houston er mitt andre hjem. Det er ikke så ille å bo i USA når man har litt av den norske kulturen i Sjømannskirken. Det blir en balanse.
Hun forteller at samtalene med de andre på leiren handler om hvordan de har det i sin hverdag etter at de flyttet fra Norge.
– Det er egentlig mye det vi snakker om. Her møter jeg jevngamle som har opplevd akkurat det samme som meg.
Fra iPad til bøker. En av aktivitetene på leiren er konfirmantopplegget «Amazing (G)race», som går ut på å finne Gud på nye steder i byen. To av oppgavene er å finne spor av nåde og kjærlighet.
Emelie Widlund (15) bor en time utenfor Manhattan, i Greenwich. For ett år siden begynte mammaen i jobb i Equinor der.
– Her på leiren får jeg snakke med andre norske ungdommer om hvordan de har det i USA. Det er fint å høre deres historie. Vi «bonder» litt over at vi har det til felles, sier Emelie i det de passerer en dampsky som siver opp i asfalten fra undergrunnsbanen.
I likhet med Anna Margrethe ble hun veldig glad da foreldrene spurte om hun ville flytte til USA.
– Jeg var den som sa «ja» med en gang. Men det var ganske tøft i starten. Jeg begynte på en stor skole midt i skoleåret, og kjente ingen, sier Emelie.
Det var flere ting hun oppdaget var annerledes fra Norge, som for eksempel lengre skoledager og nye fag.
– I Norge gikk vi mer og mer over på iPad. Her er det mest bøker. Det ble spesielt en overgang for min lillebror, der klassen hans i Norge var helt papirfri,
sier hun.
– Også er det ganske sportsbasert her, og jeg går ikke på noen sport. Det tok imidlertid ikke lang tid før hun begynte å finne seg til rette.
– Det er veldig gøy å oppleve amerikansk skole. Da jeg fikk venner, hjalp de meg å forklare ting.
Å møte andre norske ungdommer i samme situasjoner høydepunktet med å være her på leiren.
Albert Myklebust
Albert Myklebust, Elise Rabe Likvern, Aahana Panday og Nathaniel Fenne er glade for å bli kjent med hverandre denne helgen.
Snakker fire språk. Tilbake på Sjømannskirken tar noen av guttene seg en hvil på madrassene i kirkerommet. Albert Myklebust (14) er den som har hatt lengst reise til leiren.
For to år siden flyttet han fra Oslo til Rio de Janeiro. Faren fikk jobb i Equinor der, og moren driver eget selskap i vinindustrien.
– Det er en spesiell opplevelse å flytte. Noen ting er gøy, og andre ting er ikke så bra.
Noe av det han savner med Norge er tryggheten.
– I Rio kan jeg ikke gå ute når det er mørkt. Det er ikke trygt. Skoledagene er lange med lekser etterpå.
Til gjengjeld har vi mye fint vær og fin kultur, smiler Albert. Han og lillesøsteren går på amerikansk skole.
– Jeg snakker norsk med pappa som er fra Norge og engelsk og tsjekkisk med mamma som er fra Tsjekkia. På fritidsaktiviteter snakker jeg mest portugisisk, som jeg ikke kunne før jeg flyttet.
Albert har få norske venner i Brasil.
– I fjor hadde jeg et par norske venner, men de har flyttet. Å møte andre norske ungdommer i samme situasjon er høydepunktet med å være her på leiren, sier han.
Aldri bodd i Norge. En av dem Albert har utvekslet erfaringer med denne helgen er Nathaniel Fenne (17) fra Florida.
Nathaniel har aldri bodd i Norge før, men snakker flytende norsk.
– Både mamma og pappa er fra Norge. Jeg har bodd tolv år av mitt liv i Orlando, i tillegg har jeg bodd i Sveits og Danmark.
Også han bor i USA fordi pappaen fikk jobb der.
– Jeg føler meg mest norsk selv om jeg har bodd i USA nesten hele livet. Det er nok også fordi jeg går på internasjonal skole med elever fra hele verden. Vi har norske tradisjoner hjemme som å invitere på
kaffe og kake, tacofredag, og vi feirer jul på julaften. Vi reiser til Lillehammer om sommeren og til jul, og har en sterk tilknytning til Fjørå i Fjord kommune. Jeg er veldig stolt av å være norsk. Det er ikke så mange fra Norge i USA, så jeg føler meg unik. Det er spesielt for meg å være her på leiren.
Vanskelig start. Elise Rabe Likvern (15) jobber med Tiktok-filmen de lagde under gruppeoppgavene i byen på formiddagen. Filmen skal vises for de andre ungdommene på kveldssamlingen.
For to år siden flyttet hun til San Francisco der moren fikk jobb som generalkonsul.
– Foreldrene våre sa at de ville prate med meg og storesøsteren min. Først trodde jeg at jeg hadde gjort noe dumt. Men de spurte om vi ville flytte til San Francisco. Jeg sa ja med en gang, og tenkte det var en kul by. Da det gikk opp for meg at jeg skulle flytte fra vennene mine, og jeg ikke kjente noen der, ble jeg usikker. Elise syntes språket var vanskelig i starten.
– Selv om jeg har hatt engelsk på skolen er det noen ting man ikke lærer, som for eksempel hva mattetegn heter på engelsk. Å få venner tok også litt tid.
– Jeg kom inn i midten av middle school. Det var litt vanskelig å komme seg inn i en gruppe, for de var så «close». Men det var to andre jenter som begynte samtidig som meg, og vi ble ganske gode venner.
I starten var Elise veldig usikker på om hun kom til å trives.
– Men nå er jeg glad vi flyttet dit. Jeg har fått ganske mange gode venner og opplevelser.
I fjor var hun med på leiren som konfirmant. I år er hun ungdomsleder.
– Når jeg møter andre norske er det litt «Yes! Nå får jeg noen å prate med». Når jeg prater engelsk, kan jeg ikke være helt meg selv. På norsk har jeg helt «flow» i praten. Her snakker vi sammen om vår situasjon, om både de vanskelige og gode tingene, sier Elise som spiller fotball på fritiden.
Jeg føler meg mest norsk selv om jeg har bodd i USA nesten hele livet.
Nathaniel Fenne
En av utfluktene er skyskraperen One Vanderbilt. Her er Amathea Eik og Emelie Widlund i «Affinity»-rommet.
Tredje generasjon norsk. Aahana Panday (15) bor også i San Francisco. Hun har bodd hele livet i USA. Da bestemoren giftet seg, flyttet hun fra Gjøvik til USA.
– Jeg snakker norsk med bestemor og mamma.
Hele slekten min på den siden er norske. Og innimellom er vi på besøk der. Frem til hun var 13 år bodde hun i New York.
– Vi likte å komme til Sjømannskirken her, der jeg også gikk på søndagsskole.
17. mai feirer Aahana med bunad og i barnetog. Hun vurderte om hun skulle konfirmere seg i Sjømannskirken, og konkluderte med at det ville hun.
– Jeg er veldig glad jeg gjorde det. Jeg føler en tilknytning til det norske. Det har alltid vært en bit av livet mitt, og det betyr mye for meg å holde på det.
Jeg er stolt og glad for at jeg både er norsk og amerikansk. Hele livet mitt har jeg følt at jeg er norsk i hodet, sier hun.
Som en familie. Det er siste morgen på leir. I gangen står det flere bager og kofferter. Andreas Aas (14) har bodd i USA i ti år. Pappaen fikk jobb som ingeniør, først i Texas, så i California.
– Jeg var fire år da vi flyttet, så jeg husker ikke så mye. Vi er hjemme i Norge annenhver sommer. Jeg har planlagt å studere i Trondheim, for der har jeg mest familie, sier han.
Andreas møter ikke så mange norske i hverdagen foruten på Sjømannskirken i Los Angeles noen ganger i måneden.
– Det er kult å møte norske her på samme alder. Jeg føler de andre på leiren er nesten som familie, fordi de er norske og vi snakker samme språk.
Snart er ungdommene på vei hjem til hver sine hjembyer i Amerika. Avstandene er store, men båndene de knytter tar de med seg videre, og holder kontakten på sosiale medier.
– Jeg har noen av mine beste venner fra Sjømannskirken, og fra leirene som konfirmant og ungdomsleder, sier Anna Margrethe på vei til flyplassen. Nå skal hun hjem – til Houston.
Jon Ringsby og Petter Piita Isaksen serverer grillmat til ungdommene på takterrassen til Sjømannskirken. Man blir sulten når opplevelsene står i kø. 35 norske konfirmanter og ungdomsledere fra Florida, Houston, San Francisco, Los Angeles, New York og Brasil er samlet i Sjømannskirken i New York til en helg på leir.
Bildet i toppen: Elise Rabe Likvern, San Francisco, Amathea Eik, Los Angeles, Anna Margrethe Lien Kuvaas, Houston, Ayla Fenne, Orlando og Emelie Widlund, Greenwich.
