Antwerpen

En epoke er over

Tekst og foto: Solrun Dregelid

Saken er hentet fra magasinet HJEM Nr.2.

Han står på alteret og ser med fast blikk utover kirkerommet. Kristus-statuen i Sjømannskirken i Antwerpen har sett to århundreskifter og to verdenskriger. Han har sett hundrevis av sjøfolk fylle kirkebenkene, før de forsvant og trailersjåfører tok over. Han har sett mennesker bli døpt, konfirmert, gift og begravet. I dag ser han flyttekasser, stablede stoler og folk i kjeledresser. Det er den 26. januar 2016 og siste dagen verdens eldste Sjømannskirke er i drift, men Jesus – han skal være med videre.

–Det er klart det er trist, men slik er det, sier Malvin Samuelsen (69) og vrir på kaffekoppen. Han lader opp med litt koffein før sofaer, hyller og kartonger skal kastes i containeren utenfor.

Den tidligere sjømannen gjennom 44 år var vaktmester i kirken i 10 år før han pensjonerte seg for to år siden. Det ble 10 travle år. Var han ikke på taket og forhindret at taksteinene falt av, var han i kjelleren og sugde opp vann med dampsugeren.

–Jeg er veldig glad i denne bygningen, men jeg forstår veldig godt hvorfor det er nødvendig å flytte. Det blir altfor dyrt å drive dette gamle bygget her, sier han før han hekter ned bildet av kong Harald og dronning Sonja.

Teksten fortsetter under bildene

5 eldste sjømannskirkebygg i drift

1. Rotterdam 1914

2. London 1927

3. San Pedro 1951

4. San Fransisco 1951

5. København 1958

Tid til flere møter

I likhet med Kristus-statuen, døpefonten og en rekke andre klenodier i kirkerommet, skal ikke bildet i containeren, men til sjømannskirkens flunkende nye lokaler rundt en kilometer unna.

–Når vi slipper å være museumsbestyrere vil det bli tid til flere møter og skipsbesøk. Jeg forstår at det er vanskelig å forlate denne kirken som rommer så mange minner, men det viktigste er at vi fortsatt har felleskapet, sier sjømannsprest Bjørn Fredrik Nome.

Han står utenfor vinduet og tar imot speil, reoler og mapper som havner i containeren bak ham. På innsiden av vinduet har tre damer slått seg ned ved det såkalte trailerbordet– slik de har gjort hver tirsdag så lenge de kan huske. Perler, tråder og avbitertang er funnet frem. Mens de ansatte flytter på møbler og kasser rundt dem går de i gang med det langsomme arbeidet det er å lage smykker til julebasaren.

–Det blir både rart og trist å ikke kommet hit lenger, men vi vil fortsette å lage smykker i den nye kirken, sier en av dem på gebrokkent engelsk. Hun, i likhet med de to andre, er fra Belgia, men hadde i sin tid norske eller svenske ektemenn.

Teksten fortsetter under bildet

Blir utstillingslokale

Også på leseværelset finner noen svenske damer seg til rette ved et bord. De har fortsatt å komme hit etter at den svenske sjømannskirken, som delte lokaler med den norske, la ned for flere år siden. Vanligvis har damene med seg strikke – og hekletøy, men i dag har de heller med seg en kake. Se og Hør og Hjemmet legges på bordet, men dem er det ingen som kikker i. De foretrekker å prate om det som er i ferd med å skje.

–Det år fruktansvärd, sier Evy Lindgren (90) henvendt til sidemann.

–Ja, fruktansvärd er det, og så går den til en möbelaffär, sier sidemann Agneta Søderman (67) og rister på hodet.

Møbelforhandleren som har kjøpt kirken vil bruke den som utstillingslokaler hvor blant annet studenter kan komme og bruke lokalet til lesesal.

Etter hvert kommer også to nordmenn og slår seg ned med svenskene. Gunnar Myklebust (77) er blant dem. Han er født i Antwerpen, og har norsk far.

–Alle mine barn og barnebarn er døpt her. Avskjedsgudstjenesten vi hadde her for en måned siden var den tristeste dagen i mitt liv etter dagen min kone døde. Samtidig forstår jeg at det er nødvendig. Se deg rundt. Det er jo nesten ingen nordmenn igjen. Jeg husker da det var hundrevis av norske sjøfolk innom her i 60-årene. Det var tider det, sier Myklebust.

–Ja, det har endret seg voldsomt, mimrer Liv Holst Jensen (73). Hun kom hit som åtteåring fordi faren var kaptein for Fred Olsen.

–Ååå, de juletrefestene vi hadde i dette nydelige lokalet! Det nye blir noe annet. En helt annen atmosfære, men man må vel følge med i tiden. Jeg kommer i alle fall til å følge med til den nye kirken, sier Jensen.

Teksten fortsetter under bildene.

Historien må skrives om

Men, før hun og de andre rundt bordet får oppleve den nye kirken under åpningen den 21. februar, er det Jesus sin tur. Malvin finner frem trappestigen og klatrer opp til den gamle statuen. Sjømannspresten følger etter. Svært varsomt løfter de den 131 år gamle statuen ned fra alteret.

–Jeg trodde den var laget av gips, men det kjennes det ikke ut som, sier Nome og banker på statuen. Den gir fra seg en metallisk lyd.

–Da må historien skrives om, sier han og ler.

I boken «Vår norske katedral i Antwerpen» ble det antydet at et mirakel reddet Jesus under andre verdenskrig: «Altertavlen ble fullstendig knust av krigens bomber, men Kristus-statuen ble beskyttet av et vindusgitter som falt over den, og fikk ikke en skramme!», står det i boken.

–Vi kan nok stadfeste at overlevelsen ikke var et så stort mirakel likevel, sier Nome.

Litt mindre nervøse for å ødelegge et historisk objekt, bærer mennene den 60 kilo tunge og halvannet meter lange metall-statuen nedover altergangen, forbi håndverksgruppen, trailerbordet med smykkedamene og ut i det fri. Han får nyte vintersolen i ett minutt før han legges i en pappeske i Sjømannskirkens varebil.

Teksten fortsetter under bildene.

Som Londons Docklands

Bak ham forsvinner katedralen, og foran han ligger et område hvor gravemaskiner, heisekraner, uferdige og ferdige høyhus strekker seg mot himmelen.

–Dette området kommer til å bli som Londons Docklands, forsikrer diakonal medarbeider Per Christian Østeby.

Docklands er Londons gamle havnekvartal, som i dag har utviklet seg til å bli et av byens mest attraktive forretnings -og boligområder.

Varebilen parkerer utenfor et flunkende nytt bygg hvor steinarbeidere holder på dunke på plass de siste brosteinene ved inngangspartiet. Den nederste hjørneetasjen, trolig en tredjedel av størrelsen til den gamle kirken, vil bli Sjømannskirkens nye hjem i Antwerpen.

Felleskapet viktigst

Jesus-statuen bæres inn bakveien, og legges i en stor pappeske. Det lukter maling og nysagede planker. Arkitekt Anne Staalesen (41) har vært involvert i utformingen av de nye lokalene det siste halvannet året. Nå er hun her for å diskutere alt fra hvor Jesus-statuen skal stå, til hvilket stoff stolene fra den gamle kirken skal trekkes om i.

–Vi vil at det skal bli et multi-funksjonelt lokale som kan brukes til gudstjeneste, kafe, TV-stue og lekestue. Dette skal være et sted for alt og for alle, men det viktigste er at det blir et sted hvor folk føler seg hjemme, sier hun.

Nome tar et kosteskaft og måler Kristus-statuens bredde og høyde. Deretter forflytter han kosten til hjørnet hvor statuen skal få sin plass rundt en meter over gulvet.

–Perfekt! stadfester han.

Teksten fortsetter under bildet.

Tre uker har gått. Det norske flagget utenfor den nye kirken vaier i vinden. Det siver en fristende lukt av kjøttsuppe ut på gaten. Inne, blant nye og gamle møbler, er det samlet nær 90 voksne og barn til åpningen av den nye kirken. På en nytrukket benk, under det velkjente Birkebeiner-bildet fra gamlekirken, setter noen av kirkens eldste faste brukere seg prøvende ned. Litt ukomfortable først, men snart går praten som vanlig. I hjørnet står Jesus og skuer på de mange som har møtt opp denne dagen. Snart vil han igjen se mennesker bli døpt, konfirmert, gift og begravet. Gradvis vil han se at også denne kirken blir et hjem for nordmenn i Antwerpen.

–Det er felleskapet som er det viktigste, og her, akkurat som i den gamle kirken, er Jesus midt i blant oss.