De unges trygge Syden-klubb

På sjømannskirkens nattkafé på Gran Canaria har Ole Kristian Gruer fått nye venner – og tilbake troen på seg selv.

Det er natt til lørdag i Arguineguin, Gran Canaria. Fra sjømannskirkens vinduer lyser det. Inne har 15-20 ungdommer samlet seg for å tilbringe fredagskvelden med gode samtaler og spill.

- Hadde ikke sjømannskirken hatt denne nattkafeen på fredager hadde jeg nok endt opp i Puerto Rico, noe jeg egentlig ikke har så veldig lyst til. Jeg liker ikke miljøet der. Det er ikke gøy å være rundt folk som er så fulle at de så vidt klarer å stå på beina, sier Ole Kristian Gruer (18).

Puerto Rico er beryktet for sine barer hvor promillen er høy, og alderen på dem som vanker der er lav.

Et alternativ til fyll

Gruer er elev på den norske skolen i området. Han har vært på nesten samtlige nattkafeer til Sjømannskirken på Gran Canaria siden tilbudet ble opprettet for snart to år siden. Et tilbud som ble opprettet for å være et alternativ, og en motvekt, til utelivet i nabobyen.

- Med nattkafeen ønsket vi å opprette et rusfritt, trygt alternativ for ungdommene. Vi hører ofte historier om norske ungdommer, både fastboende og turister, som blir dopet ned på enkelte av utestedene i Puerto Rico, sier Torstein Kjosavik, barne- og ungdomsarbeider ved sjømannskirken.

Tilbudet var derfor etterspurt av bekymrede foreldre til ungdommene på øyen. Som mor til to gutter på 14 og 17, var Lajla Molvik var en av dem som jublet når ungdomstilbudet i kirken startet opp. Kirken kunne nemlig tilby både ungdomsklubb for de mellom 13-15, og nattkafé for dem over 16.

- Jeg er veldig glad for dette tilbudet. På fredager og lørdager finnes det ikke mange alternativ for ungdom på deres alder, bortsett fra å dra til Puerto Rico. Dit får ikke mine gutter lov til å dra på kvelds- og nattestid, sier Molvik som jobber frivillig på kjøkkenet på ungdomsklubben.

Balansespillet «Suspend» ser ut til å være ungdommenes favoritt denne kvelden. En gruppe på fem-seks personer bygger et større og større tre, mens de prater om løst og fast. Kateket og ungdomsarbeider Tore Ørjasæter spiller også.

- Om vi ikke skjønner alt, så skjønner vi deres språk. Vi prater om alt fra skolearbeid, til kjæresteri til hva de skal gjøre når de kommer hjem til Norge. Vi er nær dem og kjenner dem. Det åpner opp for gode samtaler i fortrolighet, sier han.

En lyshåret jente kommer inn i lokalet, ser seg litt usikkert rundt, før hun kommer bort og tar Ørjasæter på skulderen.

- Hei Tore!

- Å hei, er det deg Stine! Sett deg ned.

Stine Knutson Neergaard (17) setter seg ved siden av ham. De gir hverandre en klem.

- Du vet, jeg syntes det var litt skummelt å kommet hit i dag. Jeg kjenner jo ingen, betror Neergaard ham og ser seg litt nølende rundt.

Hun er på sin første nattklubb. Ørjasæter kjenner hun imidlertid fra sjømannskirkens ungdomsklubb. Der gikk Neergaard jevnlig fra hun var 13 år. På grunn av epilepsi har hun bodd på Gran Canaria siden hun var ni.

- Siden pappa hele tiden har jobbet mye i Norge, og pendler hit, har Tore blitt en slags reservepappa for meg. Jeg kan snakke med han om alt, også følelser, sier Neergaard.

Snart innlemmes 17-åringen i spillet, og en forsiktig prat med en av de andre ungdommene tar form.

- For å være helt ærlig var det mamma som ville at jeg skulle gå hit i dag. Hun mener jeg trenger litt norsk miljø siden nesten alle vennene mine er spanjoler, sier Neergaard.

Hun er snar ved å legge til.

- Men jeg kommer definitivt tilbake hit! Det er lett å bli kjent med folk, og det føles veldig fint og trygt.

Tryggheten, sammen med en ikke-dømmende holdning blant dem som vanker i kirken, er også grunnen til at Gruer har sjømannskirken som fast tilholdssted. I tillegg til at han er til stede på alle nattklubbene, går han også på sjømannskirkens KRIK-trening hver onsdag.

- Her blir jeg godtatt for den jeg er, sånn var det ikke i Norge.

På ungdomsskolen i Hønefoss ble Gruer utstengt og mobbet fordi han hadde eksem på hendene. Helseproblemene gjorde at han valgte å starte på videregående på Gran Canaria.

- Jeg husker hvor nervøs jeg var første gangen jeg kom til sjømannskirken. Jeg var så redd for ikke å bli godtatt. Jeg turte ikke å prate med noen, men så kom Tore bort og fikk meg med. Det hadde alt å si, sier Hønefoss-gutten.

Den tidligere sjenerte gutten, har nå blitt langt mer utadvendt. Ved bordet flyter praten fra det ene temaet til det andre, og Gruer bidrar ofte i samtalen. Noen ganger får han de andre til å le.

- De ansatte her, og særlig Tore, har gjort mye for at jeg ikke er så sjenert lenger. Livet har snudd med tanke på det sosiale. I motsetning til på ungdomsskolen i Hønefoss, spør folk om jeg vil finne på ting. Det har gjort veldig mye selvtilliten min, og hvor velkommen jeg føler meg, sier 18-åringen.

Gruer kom alene til øya. Det samme gjorde Jørgen Pettersen, som også dro til varmere strøk på grunn av helseplager. Når familien er langt borte, blir Ørjasæter og kollega Torstein Kjosavik viktige reserveforeldre.

- For meg blir sjømannskirken både en trygghet, og et fast holdepunkt, når jeg ikke har familie rundt meg. De blir en slags reservefamilie, sier Pettersen.

Det er 22-åringens tur til å legge på en stang i «Suspend»-spillet, og de andre følger litt nervøse med for å se om treet de har bygget, raser. De kan snart puste lettet ut.

- De fleste vennene mine er med på de aktivitetene sjømannskirken arrangerer. Det er et naturlig møtepunkt for elevene på skolen og de norske som bor her. At de har denne nattkafeen er veldig bra, men jeg kunne faktisk tenkt meg at de også hadde et tilbud på lørdager. Det ville hindret mange fra å ende opp i Puerto Rico, sier 22-åringen.

Kjosavik er enig med Pettersen, men for øyeblikket har ikke kirken noe planer om å utvide tilbudet.

- Vi vet at Puerto Rico er der på lørdager også, og det ligger i blodet til oss som jobber med barn og unge at vi har lyst til å være til stede for dem hele tiden. Samtidig er det et spørsmål om ressurser, og for øyeblikket har vi ikke de ressursene, sier Kjosavik.

Samtidig, denne ene kvelden i uken kirken har åpent for ungdommene, gir de ansatte alt. Kafeen stenger først når de siste ungdommene går hjem. Klokken 01 lyser det derfor fortsatt fra sjømannskirkens vinduer, og de gode samtalene fortsetter langt inn i natten.