I gamle og nye dager

Saken er hentet fra HJEM Nr. 4 2015.

Det er oktober 1967. Våren er ekstra klam og varm i Buenos Aires. Et steinkast fra havnekvarteret og slumbydelen Boca i Buenos Aires, står stewardess Ruth Hammerfjell (23) frysemaskinist Oddvin Hauge (33) foran sjømannspresten med klamme rygger. Kollegene og mannskapet på båten de jobber på, MS Norma, sitter på kirkebenkene og venter på brudeparets «ja».

- Det var kanskje ikke det mest tradisjonelle valget den gangen, og vi syntes det var litt trist å ikke ha familien til stede, men vi er veldig glade vi giftet oss i Sjømannskirken. Det ga oss et minne for livet, sier 81 år gamle Oddvin mens ti år yngre Ruth smiler varmt til han.

47 år etter de ble smidd i hymens lenker sitter de to i sofaen i et hvitt hus på Gjerdrum omkranset av bryllupsbildene til de to barna, og portrett av fem barnebarn. Et svart hvitt bryllupsbilde, innrammet i sølv, viser dagen i Sjømannskirken som startet det hele.

Dykk ned i Sjømannskirkens historie her.

Sjekk våre bryllupssider.

Saken fortsetter under bildet.

Måtte vente på bruden i flere år

Bare 100 til 300 par årlig valgte som Ruth og Oddvin - å gifte seg i Sjømannskirken på 60-tallet. I dag er antallet rundt 1000. At giftemål i utlandet har blitt normalisert er bare en av mange endringer som har skjedd på bryllupsfronten i Sjømannskirken. Det har Helge Pettersson sett. Gjennom sin tid som sjømannsprest fra 1971 til 2012 har han viet flere hundre brudepar i store deler av verden. De siste årene i Torrevieja, Spania.

- Det er mye som har endret seg på disse årene, men den viktigste forskjellen er nok at brudeparene som sto foran Sjømannspresten for 50 år siden stort sett var sjøfolk. I dag er nesten ingen aktive sjøfolk, sier Pettersson.

For 50 år siden valgte sjøfolkene stort sett en havnekirke nær Norge, som den i København eller i nå nedlagte Leith. Der møtte de sin forlovede, gjerne etter flere års venting. I dag foregår majoriteten av vielsene i Spanias ”turistkirker”, bare en kjapp chartertur unna.

Saken fortsetter under bildet.

Tredobling av fraskilte som gifter seg

Sjømannskirken på Mallorca er en av vinnerne. Her, og i Barcelona, vier sjømannsprest Jan Oddvar Skisland brudepar over en lav sko. Hele 103 i fjor. Foran ham denne sommerdagen står regnskapsfører Siri Nordahl (53) og fengselsbetjent Harald Aarum (47). I det lille lokalet, klemt inne mellom en engelsk pub og en butikk med luftmadrasser og badetøy, har de et av sine viktigste øyeblikk. På kirkebenkene sitter venner og familie, hele 28 av dem - fløyet ned med Norwegian for å kombinere sol, strand og bryllup.

- Siri hadde alltid ønsket å gifte seg i utlandet, og hadde en forkjærlighet for Palma siden hun hadde vært der mange ganger før. For min del ønsket jeg å gjøre noe annet siden jeg har vært gift før. Da vi hørte med familie og venner, var heldigvis mange positive til å være med hit, sier Harald.

Ifølge Skisland er Harald og Siri ganske typisk for mange av dem han vier.

- Det som har slått meg er at mange er litt opp i årene før de gifter seg for første gang. Kanskje ikke over 50, men veldig mange er i midten eller slutten av 30-årene. Mange har også vært gift før, sier han.

Observasjonene hans er i tråd med det fakta fra SSB viser, nemlig at alderen på førstegangsgiftemål har gått opp med nær ti år de siste 40 årene. Fra 22 til 31 år for kvinner og fra 25 til 34 år for menn. Fraskilte som vier seg igjen har gått fra 13 til 28 prosent, men hadde disse oppsøkt sjømannspresten for 50 år siden ville de trolig ikke fått sin vielse.

- Helt mot slutten av 70-tallet var det slik at mange prester, inkludert sjømannsprestene, vegret seg for å vie fraskilte. En velsignelse av borgerlig ekteskap gikk derimot greit, sier Pettersson.

Saken fortsetter under bildet.

To års forlovelse på sjøen

Verken Ruth eller Oddvin hadde vært gift før da de møtte hverandre på en dansekveld i Trondheim i 1964. På hybelen et halvt år senere fridde Oddvin til spontant. Snart skulle han mønstre på igjen på lastebåten MS Norma, og i likhet med de fleste sjøfolk var det for hele to år. Så lenge orket ikke Oddvin å være borte fra Ruth.

- Så da hun sa ja til å bli min kone spurte jeg henne like godt om hun ville være med på båten. Heldigvis sa hun ja til det og, sier Oddvin og kikker varmt på sin kone.

Året etter trakk MS Norma ankeret opp utenfor Trondheim med en ny ansatt - stewardess Ruth Hammerfjell. Den viktigste eiendelen hun hadde med seg i kofferten var en brudekjole, lånt av søsteren i Trondheim.

- Vi tenkte først på å gifte oss i Norge, men siden begge foreldrene våre drev småbruk og ikke kunne reise fra dyrene, ville vi ikke klare å samle alle til bryllupet. Da kunne vi like godt gifte oss i utlandet. Det var jo naturlig også siden vi begge jobbet på båt, sier Ruth.

To år senere ankret lasteskipet opp i havneområdet Boca i Buenos Aires. Oktobervarmen og fuktigheten slo mot det kommende ekteparet når de tok den lille spaserturen fra havnen til sjømannskirken. Der ble de mottatt med et fast håndtrykk av sjømannspresten, som dessverre måtte avvise dem. Han, i likhet med mange andre sjømannsprester, hadde ikke vigselsrett. En borgerlig vielse måtte derfor til før de kunne vende tilbake til sjømannspresten for å få velsignet ekteskapet.

Saken fortsetter under bildet.

Viet brudepar tre mil til sjøs

Ruth og Oddvin var heldige for noen steder kunne ikke sjøfolkene engang få en borgerlig vielse fordi landets lover kun tillot vielser for sine egne borgere. Sjømannsprestene fant imidlertid en smart løsning: Han dro tre mil til sjøs for å vie ekteparet. Dette var utenfor territorialgrensen hvor landets lover ikke lenger gjaldt. Ekteparet fikk dermed det sjømannsprestene kalte «slepebåtekteskap». Både i Rotterdam og på Curacao var dette en vanlig praksis.

I Buenos Aires var det mindre komplisert og Oddvin og Ruth fikk sin velsignelse på land. Etterpå satte de ansatte i sjømannskirken i gang festen. Husmor, Gerd Laila, serverte hjemmebakt bryllupskake presten tok initiativ til stolmarsjen. Snart danset hele besetningen på MS Norma rundt stolene til toner fra kirkens orgel.

- Det hadde selvsagt vært hyggelig med familie der, men samtidig sørget mannskapet og kollegene våre for veldig god stemning i bryllupet. Vi hadde jo blitt godt kjent gjennom to år til sjøs sammen. Siden vi ikke har vært ute og reist siden er vi glade vi valgte å gifte oss på denne måten, sier Ruth.

Saken fortsetter under bildet.

Bryllup i feriemodus

Også Siri og Harald er glade de valgte Sjømannskirken. Etter vielsen i sjømannskirken dro de med hele brudefølget til parets suite for å innta noen flasker champagne. Nå er de på en restaurant utenfor Palma for å innta en bedre middag. Så snart de har satt seg dunkes en teskje mot et glass, deretter to, deretter 28. Tradisjonen tro stiger Harald og Siri opp på stolene sine og kysser hverandre. 10 minutter senere gjentas øvelsen.

- Jeg er veldig glad vi giftet oss i Sjømannskirken. Siden alle gjestene var her på ferie, ble stemningen veldig avslappet og fin. Jeg hadde garantert valgt dette igjen, men samtidig er jeg sikker på at dette nå er mitt aller siste bryllup, sier Harald med et smil.