Ny vår for villakirken

Reportasjen står på trykk i Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 3 2016.

Tekst og foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan

Det er onsdag ettermiddag. I villakirken utenfor Paris har 20 barn og voksne akkurat fortært en haug med nystekte vafler.

– Er dere klare for å ta en tur ut? Nå blir det sang og lek i hagen! Ettåring Kjersti Jåvold Landmark prøver å fange oppmerksomheten til gjengen rundt bordet og straks løper barna ned steintrappen og ut på det grønne gresset foran huset. Snart synger de «Lille Petter edderkopp» og andre kjente norske barnesanger av full hals.

En av mødrene i ringen er Mette Dahle. Hun er på småbarnstreffet sammen med sønnen Mats på fire år. Hun flyttet til Frankrike for 17 år siden, og som for flere andre norske kvinner, skyldes det kjærligheten.

– Vi bodde to år i Norge, men nå er vi tilbake i Paris igjen. Det er her vi føler oss hjemme, sier hun.

For at sønnen skal klare å opprettholde det norske språket har Sjømannskirken i Paris blitt et naturlig møtested for familien.

– For Mats er dette definitivt ukens høydepunkt, forteller Dahle.

FYLT MED LIV

I 2015 hadde Sjømannskirken i Paris til sammen 3281 besøkende. Det var cirka 800 flere besøkende enn året før. Målet for 2016 er å øke besøkstallet ytterligere. Småbarnstreffene er et av flere arrangementer som gjør at kirken tiltrekker seg barnefamilier.

At husets andreetasje er bebodd av en familie med fire gutter fra åtte til seksten år, gjør også sitt til at stedet ofte fylles av barnelatter.

– Vårt oppdrag da vi kom hit i august i fjor var å drive en kirke med godt og variert aktivitetsnivå for besøkende i alle aldre. For å få til dette har vi tenkt mye på hva vi selv ønsker oss av et slikt sted, samt lyttet til de som allerede kjenner miljøet godt, forteller sjømannsprest Ola Johannes Jordal.

Ola Johannes og kona Yvonne har tidligere jobbet ved Sjømannskirken i Antwerpen i ett og et halvt år, i New Orleans i fire og et halvt år, i tillegg til sommerjobber i Rotterdam og Hamburg. Etter ni år hjemme i Alversund, nord for Bergen, var familien klar for å starte et nytt utenlands-kapittel.

– Vi visste at det kom til å bli krevende å reise ut med fire barn, men samtidig har vi også sett at det er en styrke at huset alltid er fylt med liv, sier Yvonne.

Å arbeide i Sjømannskirken er ikke en vanlig jobb. Det er et oppdrag man går inn i med hele seg, men det er jo også det vi liker.Yvonne Jordal

UNGE VOKSNE

Å få folk til å benytte seg av kirken som ligger 20 minutter med forstadstoget vest for Paris sentrum, har vært en utfordring. Helt siden den staselige hvite villaen ble kjøpt på senvinteren 1995, har beliggenheten vært et samtaletema blant de ansatte i sjømannskirken. Er det riktig å holde til i et boligstrøk i utkanten av Europas kulturelle hjerte?

De ansatte i dagens kirke ser både fordeler og ulemper ved å holde hus i Le Vésinet.

– Det er ikke så lett å nå ut til unge voksne som bor midt i Paris sentrum. For nordmenn i Frankrikes hovedstad som er vel etablert og travelt opptatt med sitt, kan det føles veldig langt å komme hit til Le Vésinet. Dersom kirken hadde holdt til i sentrum av Paris ville vi nok vært mer tilgjengelig for denne gruppen, sier Kjersti Jåvold Landmark.

Samtidig mener staben på tre at sjømannskirkens beliggenhet har mange fordeler.

– Det er veldig bra at kirken ligger nær skolen, Lycée International, der mange av de norske barna går. I tillegg er det utrolig flott å ha en så stor hage. Det gir rom for mange gode utendørsaktiviteter i det daglige arbeidet, samtidig som det gir oss mulighet til å arrangere større begivenheter som 17. mai, julebasar og sommerfest, sier Yvonne Jordal.

OPPSØKENDE

Men selv om aktivitetsnivået i kirken er høyt, legger de også stor vekt på alt som skjer utenfor villaens fire vegger.

– Vi vet at vi ikke bare kan sitte her i kirken og vente på at folk kommer. Vi må møte folk der de er. Det innebærer blant annet å gå på hjemmebesøk, fengselsbesøk og å møte studentene på samlinger. I tillegg har reist noen ganger til Sør-Frankrike for å møte nordmenn der også, forteller Ola Johannes.

Småbarnstreffet nærmer seg slutten. Barna ser slitne og glade ut etter å ha lekt i flere timer med jevnaldrende som har samme morsmål som dem. Nå må staben rydde etter gjestene, og kjapt ta fatt på alle de små og store oppgavene som hører med når man driver en liten sjømannskirke. Ola Johannes og Kjersti diskuterer hvilke sanger som skal synges under søndagens gudstjeneste, mens Yvonne ringer til pianostemmeren og be han fikse tangenten som har slått seg vrang få dager før helgens konsert.

– Å arbeide i Sjømannskirken er ikke en vanlig jobb. Det er et oppdrag man går inn i med hele seg, men det er jo også det vi liker, sier husets organisator før hun forsvinner inn på kjøkkenet.

Det er godt å ha et norsk holdepunkt i en hverdag som for det meste er fransk.Beate Hågensen

TACOFREDAG

To dager har gått, og arrangementet tacofredag står på kalenderen. Dette er et velkjent begrep i Norge som familien Jordal ønsket å videreføre til det norske miljøet i Paris. Villakirkens hovedrom er igjen ryddet og gjort klart for innrykk. Skåler med mais, tomat, rømme og tacosaus står på bordene. Snart er kjøttdeigen også ferdig.

Det ringer på døren og Yvonne åpner porten. Hun tar varmt imot Beate Hågensen som kommer sammen med mannen Espen Jakobsen og barna Sivert og Vegard på elleve og åtte år. Familien bor i Frankrike fordi Espen har forskningstermin. Beate har tatt permisjon fra jobben som fysioterapeut ved St. Olavs hospital, og barna går på skole ved Lycée International de Saint Germain en Laye.

– Vi har fått med oss de fleste arrangementene ved Sjømannskirken siden vi flyttet hit i august i fjor. Det er godt å ha et norsk holdepunkt i en hverdag som for det meste er fransk, sier hun.

SEN KVELD

Det fortsetter å ringe på døren. Flere familier kommer inn. Alle setter seg ved bordene. De voksne har ett bord, ungdommene har ett og så sitter de yngste på det siste bordet sammen med sjømannspresten.

Etter middagen er det filmkveld. Ola Johannes setter på en Aukrust-klassiker i bibliotekrommet for de minste, mens Kjersti går opp i andreetasje for å se «Passion of Christ» sammen med ungdommene. Mange av foreldrene sitter i oppholdsrommet og snakker over et stykke sjokoladekake og en kopp kaffe. Først ved halv ellevetiden går folk hjem. Nå må fat og kopper vaskes og gulvene kostes.

– Vi er heldig som får treffe så mange flotte folk, sier Ola Johannes.

– Det gir meg en veldig god følelse å kunne sette meg ned etter et arrangement der det har kommet mange mennesker som har hatt en fin opplevelse. Det betyr mye å få være med på å skape disse øyeblikkene, sier sjømannspresten og smiler.