Noen å dele frykten med i en urolig verden
Kyiv, Ukraina, oktober 2022:
Jeg kjente frykten spre seg i kroppen. Pusten ble annerledes. Den begynte å hakke i utakt med meg selv. Et sted nede i magen begynte det å knyte seg. Vanskelig å beskrive med ord, og jeg vet ikke om jeg vil smake på ordene. Det hadde gått eksplosjoner ikke langt bortenfor der vi var.
«Du er modig! Du er den eneste utenlandske presten som kommer til Kyiv nå!» får jeg høre i bomberommet.
Det kan ennå skje. Det verste scenarioet flimrer foran øynene mine i glimt. Alvoret i situasjonen står skrevet klart i hodet og i kroppen. Frykten jeg smaker på, er noe den lokale befolkning i Kyiv må leve med hver dag. Det samme gjelder nordmenn som jobber og bor i området.
Det er ikke mange nordmenn i Kyiv nå, men de som er her har et ekstra behov for en prat med noen utenfra, derfor er jeg her nå. Jeg treffer nordmenn som oppholder seg i et land i krise og det gjør noe også med dem. Jeg er her for å prøve å spre litt håp og glede, og vise at de som fortsatt er her blir sett.
Om samtalen kan være et lite pusterom, så er det bra.
Noe av krigens brutalitet handler om å spre frykt og handlingslammelse. Ingen skal føle seg sikker. Da gjør det godt å ha noen å snakke med. Det gjelder i alle kriser vi mennesker opplever.
Dagen før tok jeg toget fra Warszawa til grensebyen Chelm, og videre til Kyiv. Det er bare kvinner og barn som reiser, og noen få eldre menn. Og meg. Menn i stridsalder har ikke lov til å forlate landet.
Det er få lys i husene vi passerer, og gatelys er slått av. Mørket virker å være svart. Bare noen få biler står med lysene på utenfor bommen da vi suser forbi, men selv de fleste av dem har skrudd av lysene. Konduktøren trekker ned rullegardinene på vinduene i korridorene og i kupeene. Det kalles blending, slik det var påbudt under andre verdenskrig i alle vinduer hvor det var lys i rommet innenfor. Minst mulig lys skal sendes ut i natten.
Jeg leser ingen bok om krigshistorien. Dette er nåtid. Jeg beveger meg i Europa i dag. Dette er alvor. Ukraina er mørklagt. Europa er i krig.
Troverdighet handler om at vi er i samme båt. Som sjømannsprest er jeg der jeg skal være når jeg kan være sammen med mennesker som møter det onde.
Fortalt med egne ord av sjømannsprest Leif Magne Helgesens om reisen til krigsrammede Kyiv.
Beredskap for nordmenn i utlandet
Sjømannskirkens ansatte er til stede for å møte mennesker i vanskelige situasjoner. Vi har erfaring og omfattende kompetanse på oppfølging av mennesker når ulykker og kriser rammer. Beredskapsarbeidet vårt spenner fra å gi psykososial oppfølgning til enkeltpersoner ved hendelser, til å delta ved større katastrofer som rammer flere nordmenn i utlandet.
Etter avtale kan vi:
- bli værende så lenge det er behov for oss
- bistå i kontakten med pårørende i Norge, arbeidsgiver, utenrikstjenesten eller andre involverte
- bistå med praktiske gjøremål og tilretteleggelse
- legge til rette for minnemarkeringer og andre ritualer
- besøke sykehus og fengsler hvor nordmenn er