Intervju med de ansatte i Aberdeen juni 2019

Åshild Sande (55) og Arnstein Reitan (59) levde et rolig og relativt forutsigbart liv i Meldal. Åshild var ukependler til Trondheim. Der jobbet hun som miljøterapeut. Arnstein var prosjektleder og selger for Rindalshytter AS.

— Vi har lenge hatt et ønske om å gjøre noe annet og vi har flere ganger tenkte på å flytte til utlandet, i en eller annen sammenheng, forteller Åshild.

Tankene om utlandet har kommet og gått med jevne mellomrom opp gjennom årene. Men ekteparet ble værende i Meldal. Helt til nå.

— Vi oppdaget at Sjømannskirken i Aberdeen søkte etter to medarbeidere. Vi syntes arbeidsoppgavene var interessante, så vi søkte, forteller Åshild.

Ekteparet fikk tilslag. Jobben var deres.

– Hvor lang tid brukte dere på å bestemme dere om dere skulle takke ja eller ikke?

— Vi hadde allerede bestemt oss da vi søkte, så det var ingenting å tenke på, sier Åshild.

— Vi har voksen barn som klarer seg selv, så for oss passet det veldig bra å reise nå, legger Arnstein til.

Dermed var det bar å gi beskjed til arbeidsgiverne. Arnstein sa opp jobben i Rindalshytter, mens Åshild søkte om permisjon.

— Jeg har permisjon ut året, men jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kommer tilbake, sier Åshild.

Nytt land

Det er snar tre uker siden ekteparet kom til Aberdeen. De er ikke i tvil om hva som var den største utfordringen med å flytte til Skottland.

– Det tror jeg faktisk var trafikken, sier Arnstein.

— Det tok litt tid å venne seg til å kjøre på venstre side av veien. Nå har vi heldigvis blitt vant til det. I juni skal vi en tur til Norge, og da tror jeg vi skal prøve å unngå å kjøre bil, legger han til.

De tror heller ikke de kommer til å savne Norge i noen særlig grad.

— Vi treffer nordmenn hver dag, så på den måten blir ikke overgangen til livet her så stor. Innholdet i jobben handler mye om nordmenn, men på fritiden har vi oppsøkt arrangementer der vi møter innfødte skotter.

Arnstein forteller at det er mellom 700 - 1000 fastboende nordmenn i Aberdeen.

— Menge av disse er studenter eller jobber i norske selskaper. De bruker å komme til kirken. I tillegg har vi pubkveld en gang i måneden, sier Arnstein.

— Men pubkvelden er ikke i kirken, presiserer en lattermild Åshild.

Skipsbesøk

Men det er ikke først og fremst de norske studentene eller fastboende, som er Åshild og Arnsteins målgruppe. Deres hovedoppgave i jobben ved Sjømannskirken, er å dra på skipsbesøk.

– Sjømannskirken ligger helt nede på kaia, og det er ganske mange norske båter som kommer hit. Mange av båtene er forsyningsskip som skal til plattformene i Nordsjøen.

— Havna her er den havna i verden hvor flest norske sjømenn kommer til, legger Arnstein til.

Det er stort sett de norske båtene Åshild og Arnstein besøker.

— På noen båter består hele mannskapet av nordmenn, mens på en del båter er det kanskje bare kapteinen og styrmannen som er nordmenn, forteller Åshild.

Ekteparets jobb om bord på båtene, er rett og slett å snakke med sjømennene.

— Det handler om å ha kontakt med de norske sjømennene. Vi snakker om stort og smått, men det er ikke misjonering. Vi gjør dette for det sosiale, sier Åshild.

De norske sjøfolkene blir invitert til Sjømannskirkens lokaler. Der vanker det vafler og kaffe.

— Det er et relativt populært tilbud, men mange som ligger til kai har det veldig travelt, så det er ikke store horder med mennesker som kommer innom på besøk, forteller Åshild.

Selv om de bare har vært i Aberdeen i knappe tre uker, har de allerede gjort unna en god del skipsbesøk.

— Sjøfolkene er rett og slett glade for å få besøk. De synes det er fint å møte og snakke med andre nordmenn. Så vi bli veldig godt mottatt, sier Åshild.

Ansikt til ansikt

Teknologien gjør at det i dag er lettere for sjøfolk å holde kantakt med kjente og kjære hjemme i Norge. Skipsfarten går også raskere nå, enn det den gjorde før i tiden. Likevel tror både Åshild og Arnstein at det fortsatt er behov for sjømannskirker.

– Sjømannskirken blir kalt «et hjem, langt hjemmefra». Jeg oppfatter at den fortsatt har den funksjonen, og at folk synes at det å komme til Sjømannskirken minner om å komme hjem, sier Åshild.

— Navnet Sjømannskirken passer ekstra godt her i Aberdeen, for her er det veldig mange sjømenn. Ellers i verden kunne det nok hatt et annet navn, sier Arnstein.

— Jeg tror folk oppfatter Sjømannskirken som litt mindre stivt enn kirken hjemme i Norge. Også tror jeg det er en lavere terskel for å stikke innom Sjømannskirken. Folk kan komme og snakke om det de vil. Om de vil snakke om kristen tro, så gjør vi mer enn gjerne det, men det er ikke vi som tar initiativ til det, sier Åshild.

De er spesielt opptatt av at Sjømannskirken er en plass hvor folk kan komme å snakke, og at de som jobber der kan fungere som en slags ventil for sjøfolket.

— Folk kan komme til oss å snakke om tunge ting, dersom de skulle ha behov for det. Vi har taushetsplikt. Det er ikke alt vi kan hjelpe til med, men vi kan bringe dem videre til en prest eller andre som kan hjelpe, sier Arnstein.

De er ikke redde for at sjømannskirkene kommer til å forsvinne.

– Jeg tror Sjømannskirken vil ha en funksjon også i framtiden. Det er ingenting som kan erstatte den personliges kontakten og det å møtes ansikt til ansikt i samme rom, sier Åshild.

— Men brukergruppen har nok endret seg en del. Nå er det mye studenter og folk som bor fast i utlandet som benytter seg av Sjømannskirkens tilbud, sier Arnstein.

Pappa til sjøs

Åshild har førstehånds kunnskap om hvordan det er å være i familie med sjøfolk. Faren hennes var kaptein, og måtte derfor innimellom være borte fra familien. Men Åshild kan ikke huske at han var borte noe mer enn en måned av gangen. Hun tror det at faren var sjømann, har vært med på å motivere henne til å jobbe for Sjømannskirken.

— Det kjennes godt å tenke på at jeg kan være noe for disse sjømennene, sier Åshild.

Hun husker godt hvordan det var da faren hennes skulle reise på sjøen.

— Jeg sto alltid å holdt han i buksebeinet og ville ikke at han skulle reise, sier Åshild.

— Mange får ofte tårer i øynene når jeg forteller dette, men da forteller jeg at jeg ikke tok skade av det. Det gikk helt fint, legger hun til.

Uviss framtid

Hvor lenge ekteparet blir i Skottland, er foreløpig uvisst.

– I utgangspunktet har vi tenkt å bli i tre til fem år. Vi har lov til å bli i landet i sju år, men da setter myndighetene ned foten, sier Åshild.

Hva de gjør etter den tid, vet de heller ikke.

– Vi er litt der at vi ikke vet helt hva som skjer. I tillegg synes vi det er litt artig at det går an for to i vår alder å gjøre noe sånt, sier Åshild.

Ekteparet synes det å ikke vite hva som skjer, er noe av det som gjør oppholdet skikkelig spennende.

– Vi har nynnet på den samme sangen helt siden vi fikk vite at vi skulle reise, sier Åshild, før hun begynner å sitere:

«Der det nye livet lever, der tar ingen veier slutt.

Alle hindringer og grenser har et nysatt fotspor brutt.

Hvor det fører det vet ingen, men en vandring har tatt til.

Med hele verden som sitt mål kan ingen gå seg vil».