Presten forteller: Møte med et tyrkisk fengsel

Da to tusen ble ni tusen

Mobilalarmen slo inn et par timer før mørket, - også denne natt, skulle overlate plassen til lyset av en ny dag. Jeg fant ingen grunn for å gni søvn ut av øya der i hotellsenga. Den hadde knapt vært til stede denne natta.

Men med en god frokost i magen, nypussa tenner, de nødvendige tillatelses-papirer i sekken, samt pass og med stille sukk mot vår Skaper, fraktes vi denne morgenen fremover på en støvete, smal grusvei. Veistandarden og dens vedlikehold gir tanken automatisk refleks: Dere må ha kjørt feil!

Men nei – vi to sjømannskirke-medarbeidere visste bedre: Vår lille kirkebil, inneholdende  sjømannspresten og hans tyrkisk, norsktalende kollega, hadde prøvekjørt veien. Kvelden før! Etter 436 km, fordelt på nesten syv timers biltur, bokstavelig talt over fjell og asfaltveier, ville vi forsikre oss: Vi måtte ikke rote med veivalg når tillatt oppmøte ved fengselets porter var satt til klokka åtte dagen derpå. Etter tre morgen-kilometer på grus og støv, bort fra asfalt og sivilisasjonen, kunne vi parkere kirke-bilen vår. Dashbordklokka på vår lille Ford viste 07.49.

En kald trekk forsterker den nærmest nakne, bare gigantsletta fengselet har fått plass på. Den siste kilometeren av kjøreturen har sjømannspresten brukt på å telle opp ni ruvende vakttårn bak solide, kilometere med  gjerder og betong. Vi både ser og skjønner at fengselet er stort - og godt bevokta

I alvor og stillhet vandrer vi de snaut seksti metrene bort mot  hovedportalen. Der observeres vi videre av en alvorlig, taus vakt, før vi sluses inn i et type mottaks-område.

Etter nye førti skritt i taushet og fem solide, brede trappetrinn, gjør vi entrè. Inn i mottaksrommet. Øynene fanger de straks. De to tyrkere. I uniform. Plassert bak skranke og  hver sin data-skjerm. Sekunder etter overleveres med nikk og prøvende smil; mitt pass og de nødvendige papirer dem. Av min kollega. Det blir replikkveksling. Med undring våger jeg å ta inn over meg en følelse av god stemning. Den enes datatastatur bringer snart lyd ut i rommet.

Det gjør også den svake støyen av flere besøkende som straks etter ankommer. Samme inngang som oss. I løpet av de neste ti venteminutter fylles det forholdsvis lille mottaksrommet opp. For vi er ikke alene med besøksærend denne dagen til innsatte i det store, vel bevokta fengselet. Presten med rundsnipp og pen bukse må stadig gi plass for andre som skal tas imot, registreres, utspørres og noteres ned av, de med ett, travle uniformerte bak skjermene. Jeg deler plutselig fellesskap med forventningsfulle mødre, fedre, barn, brødre, koner, besteforeldre – kjærester? Ja, hva vet jeg? Snart er vi en stor gruppe som fyller rommet og avleverer en stille forventningssumming. Sammen.

Jeg ser bort på min kunnskapsrike kollega fra sjømannskirka. Han er tyrker og kan derfor det meste om landets kultur, samfunn og oppførsel. Smilende og høflig - på tyrkisk - svarer, spør og åpner han forståelse og tillitt blant de uniformerte. Jeg kjenner takknemligheten stige av å få være en liten bit ved målstreken for alle de timer, alt det arbeid Sjømannskirka, advokater, ambassade, han og andre har gjort i uker nå. Ja, måneder som det er blitt, siden første besøksforespørsel ble sendt. Jeg kjenner på en enorm stolthet, glede og takknemlighet over å få være en liten medarbeider i dette teamet.

Tre svært så grundige sikkerhetspasseringer senere, avleveringer av alt som ikke er tøy, utsatt for like mange kroppsvisiteringer, av- og påkledninger, papirframvisninger, opp-låsinger av stadig nye jerndører. Jeg mister telling på antall vakter etter å ha passert rundt femten av dem. Men de to siste i den lange rekka fører meg vennlig inn i et rom. For: Om lag 15-20 minutter etter avgang fra mottaksrommet og min kollega, sitter jeg med ett alene på en type rørstol. Jeg har nådd endestasjonen: Besøksrommet. Eller: mini-bunkersen. Med gulvflate: Ti kvadrat? Ingen ting er festa på de malingsmagre betongveggene. Rommet er delt. På midten. Av en type bordplate. Store vinduer gir rikelig innsyn på begge kortveggene. Rett på andre sida av plata står en tom stol. Lik min. Det er der han skal sitte. Menneske jeg aldri har truffet, men som jeg har litt informasjon om etter en lang prat med en i familien hans. De vet jeg er her i dag.

Jeg skal møte en jeg deler nasjonalitet med. Møtet skal vare i tre kvarter. Det er tillatelsen det står i de stempla papira fengselet har gitt oss. Jeg har erfaring av at de tikker fort de besøks-sekundene, så jeg har forberedt meg så godt som mulig. Når de tre kvartera er over, skal jeg føres ut igjen. Ut - til min «luftegård». Den er stor. Da vet både jeg og han jeg skal møte, at han - for sin del, skal føres tilbake til sin overfylte celle – som han deler med alt for mange - og til fangenes felles luftegård. Som han senere fortalte meg at han bruker hver dag. Som har mål på 6x8 meter. Ifølge dommen han sitter på, vil det være hans hjem og tumleplass i mange, mange år enda. Vi har allerede, før vi møtes, trolig delt et felles ønske. En drøm. En bønn: Må denne dagen bli en opptur ……et glimt av lys.

Jeg kjenner jeg er spent. Hendene foldes. De er klamme, men gjør sin gjerning. Jeg ber – eller rettere: Sukker. Jeg føler meg veldig liten – med stort ansvar. Jeg undres over: Det er en type Fred i rommet?  

Ansiktet mitt snur seg mot lyden. Jeg fanger inn døra som presses opp. Han ankommer! Føres inn døråpningen på kortveggen av to voktere. Min landsmann bærer en litt slitt blå-grønn Adidas-jakke. Den matcher hans lyseblå, ola-lignende bukse. En fyldig hårmanke er kjemmet kledelig bakover. Ansiktet har «innefarge», men det bærer med seg et forsiktig smil. Vi veksler et fast håndtrykk, synkronisert med møtende, faste blikk. Så setter vi oss. Vaktene går ut. Døra lukkes. Klokka tikker. 2700 sekunder er hva vi har. De må brukes godt!

Ti kvarter senere, må jeg rope på en av vaktene. Da kommer, han vi trodde skulle stoppe oss etter at de tre innvilga kvarter var brukt opp. For han møtte opp også da de tikka ut:  

• Can you give us a few more minutes? var min bønn til ham da…
• Trenger dere mer tid? - hadde han overraskende spurt. På et like dårlig engelsk som min.
• Can you give us only……

Jeg kom ikke lenger, for fangevokteren avbrøt prestens bønn:

• How many do you need? Thirty? One hour?
• Can you give us an hour? ramler det ut av meg. Jeg overraskes selv over mitt frimodige ønske….
• Sure, kommer et smilende svar tilbake. Og så legger han til – like vennlig – på like dårlig engelsk:
• Take the time you need. My boss would like to meet you after your finnish....Is that OK for you?

Dermed ble det en lang prat – Tallet på møtesekunder: 2700, var med ett omgjort til 9000. Og da får en tid til å prate om mye.

Etter de ni tusen lova vi å holde kontakt, hilse de som skulle hilses og bruke energi og krefter på framtida. Jeg tok farvel med et ansikt som hadde fått farge, et håndtrykk som vil kjennes i handa mi i måneder – og gleden over å ha fått en ny kammerat. En venn, der bare han og jeg eier den «ni tusen-praten» som nå var over - sammen.

Deretter bar det opp, gjennom ganger og opp trapper. Inn til «The boss». Til te og prat. Også der om en del - på like dårlig engelsk. Presten fikk sågar overrakt signert gave. Et eksemplar av Koranen. Jeg takka oppriktig, både for pakka og praten, la igjen et oppriktig ønske og ble ført tilbake til utgangspunktet.

Fire timer etter at vi parkerte like før klokka åtte den morgenen, legger støvet seg igjen til ro bak oss og vår lille Ford i det vi forlater området. Bilen skal bruke sine hestekrefter på å returnere oss de 50 mil tilbake til Sjømannskirka. Det er min tyrkiske kollega som kjører. Vi prater om timenes hendelser. Han kan flytende norsk også.

Etter en stund på asfaltens motorvei, sitter jeg i undring over det jeg denne formiddagen har vært med på. Hva skjedde? Er det fordi jeg vet at flere har bedt for oss før dette spesielle møte? Hadde vi flaks? For oppsummerte fakta er at………

• …de tredobla vår innvilga besøkstid- og vel så det.
• Jeg fikk møte han ansikt til ansikt, selv om vi var der på en «feil» dag.
• Vi «fant tonen» med det samme, jeg og min landsmann.
• Og temaene? Jeg må smile: Vi hadde mye å prate om!
• Til sist slår det meg: Jeg har faktisk fått en ny kammerat…

Hvorfor sitter jeg da og leter etter underliggende, mistenkelige forklaringer? Blei vi lurt? Er det noe jeg har oversett?.. eller kan også fengselsansatte og fangevoktere være…….Kalde og harde, ja. Men må det da bety alle…….

Jeg vet han sitter på et svært tøft regime. Tanken rekonstruerer timene. De mimrer meg tilbake – Så stopper de ved sekundene; like før min nye venn blei ført inn i besøksrommet. Jeg erindrer med undring og takk, opplevelsen denne sjømannspresten da fikk kjenne på: Den uforklarlige Fred som hadde tatt eierskap over rommet.… Kan det være forklaringen?

Hendene mine foldes i det jeg kikker på min tyrkiske «bror». En klump vokser fram i halsen. Jeg lukker øynene og starter på en stille takkebønn: Ja, jeg tror bestemt; Det må være det! Som er forklaringen…At Han også er en del av teamet……..

Av sesongsprest i Alanya,

Trond Fr. Johansen