DE FØRSTE SJØMANNSPRESTENE Etter stiftelsen i 1864 etablerte Sjømannskirken seg i store havnebyer i Storbritannia og Belgia. Her er de første sjømannsprestene avbildet samlet. Fotografiet er tatt i perioden 1868–1869. Bak fra venstre: Sigval Skavlan (Antwerpen), Johan Storjohann (London), Andreas Hansen (Leith), Carl Lunde (Cardiff). Framme fra venstre: Peter Meyer (North Shields) og den skotske presten Alexander Campbell som også arbeidet blant skandinaviske sjømenn i Skottland.

1865Arbeidet settes i gang

Jobben de første sjømannsprestene ble satt til var ikke alltid like lett, og i begynnelsen stod de ganske alene om gjerningen. Men høyt arbeidspress, få hjelpemidler og tvilsomme lokaler stod ikke i veien for høye ambisjoner om å opprettholde standarden fra kirkene hjemme i Norge. Under gudstjenestene gjorde sjømannspresten selv tjeneste som både forkynner, forsanger, kirketjener og klokker. Ellers brukte sjømannsprestene mye av sin tid på oppsøkende virksomhet på sykehus og om bord i skipene. Det ble mange og lange roturer i havnebassengene, og de klatret om bord i skip til beket på leiderne tok huden av fingrene. Alt for å nå ut til flest mulig sjøfolk.

Allerede i 1865, året etter at Sjømannskirken ble stiftet, sendte organisasjonen ut sine første sjømannsprester. De første sjømannskirkene lå i Storbritannia, Belgia, Frankrike og Nederland – i større havnebyer besøkt av hundrevis av norske skip hvert år. Først ut var Leith, North Shields og Antwerpen i 1865, men ikke lenge etter fulgte etablering i Cardiff i 1866, London i 1868, Le Havre i 1873 og Amsterdam i 1876. I løpet av et drøyt tiår hadde Sjømannskirken dermed etablert seg i noen av de største havnene i Nord-Europa, som på mange måter utgjorde det viktigste området for norsk skipsfart på den tiden. Men det var ikke bare den norske skipsfarten som var bestemmende for hvor de første kirkene ble plassert. Det var i stor grad også avhengig av det lokale engasjementet blant fastboende skandinaver i de ulike havnebyene.

Utearbeiderne møtes

Lokal forankring

Sjømannskirkens opprinnelige formål kom klart fram i organisasjonens første navn – Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne. Arbeidet skulle utføres systematisk og effektivt gjennom faste stasjoner bemannet av norske prester og med norsk kirkelig myndighet. Men hvor skulle en begynne?

Selv om Sjømannskirken allerede i løpet av sitt første år var godt i gang med å samle inn penger til saken, var utsendelsen av de første sjømannsprestene helt avhengig av lokal finansiering. Dermed var det ikke først og fremst antallet skandinaviske sjømenn i havn som ble bestemmende for hvor de første sjømannskirkene ble opprettet, men at det fantes et skandinavisk miljø som var villig til å engasjere seg i saken.

Sjømannskirkens grunnlegger, presten Johan Storjohann, hadde allerede før organisasjonen ble stiftet sikret bidrag til lønn fra lokale komiteer til sjømannsprest i Leith, havnebyen til Edinburgh i Skottland, og i Newcastle i Nord-England. Disse to havnene ble dermed det naturlige førstevalg for foreningen.

Samtidig videresendte Det norske misjonsselskap en henvendelse fra den evangeliske foreningen i Antwerpen. De oppfordret inntrengende til å sende en misjonær dit «for at forkynde Guds Ord for de 8000 skandinaviske Sømænd, som aarlig besøge denne Havn, hvor de i Regelen opholde sig 4 Uger og ere udsatte for mange og svære Fristelser». De lovet all mulig bistand til en slik utsending, og dermed ble Antwerpen vedtatt som Sjømannskirkens tredje utpost.

Sjømannskirken ønsket også gjerne å etablere seg i London i 1865, som var for skipsfartens hovedstad å regne. Der var det flere norske sjøfolk innom i løpet av et år enn i noen annen havneby. Men i London klarte ikke organisasjonen å skaffe til veie lokal finansiell støtte blant de fastboende. Først tre år senere lyktes en med å skape lokalt engasjement for saken og sende ut en sjømannsprest til den britiske millionbyen. Det ble ikke hvem som helst, men Sjømannskirkens grunnlegger, Johan Storjohann.

De første sjømannskirkene lå i Storbritannia

Omgitt av «en uhyre Masteskov»

De første sjømannsprestene satte umiddelbart i gang arbeidet da de kom til sin nye arbeidsmark. Anders Hansen ble den første sjømannspresten som ble sendt ut. Den 30. juli 1865 holdt han sin første preken i det gamle sailors home i Leith hvor det var samlet omtrent 60 sjømenn og fastboende.

Omtrent to måneder senere, 22. september 1865, ankom Sigval Skavlan til sin post i Antwerpen og rapporterte hjem at «Igaar blev altsaa for første Gang Gudstjeneste paa Norsk afholdt paa min Station. Omtrent 150 personer af begge Kjøn, deels Sømænd, deels i Byen bosatte Folk, indfandt sig». Han nevnte spesielt en enke fra Bergen på 83 år som kom til ham etter gudstjenesten – hun hadde ikke hørt et norsk gudsord forkynt på 38 år.

I tillegg til søndagsgudstjenestene, holdt sjømannsprest Skavlan også ukentlige bibellesninger, men det var ikke uten videre lett å finne fram til de skandinaviske skipene for å invitere sjømennene med. Særlig de som lå fortøyd i de eldre bassengene i havnen var vanskelig å nå, for skipene der lå på kryss og tvers i «en uhyre Masteskov». Når været var mildt, og kveldene lyse, avholdt Skavlan like godt disse møtene ombord på et av skipene, som regel i lasterommet på et halvlosset trelastfartøy. Slike samlinger var populære og samlet opp i mot 120 mennesker. Takket være engasjement fra kapteinene var det til tider lite å utsette på lokalet:

Naar jeg har holdt Aftenandagt i Skibsrummene, har flere Kapitainer gjort sig megen Umage med at smykke Lokalet. Det har i Sandhed været mig en Hygge. Naar Segl og Flag ere udspændte paa alle Sider, Vimpler slyngede hen over bjælkerne, Lys stukne op rundt om Væggene og farvede lanterner ophængte i Baggrunden, saa befinder man sig ikke længre i et Skibsrum, men i en smuk Sal. Første sjømannsprest i Antwerpen, Sigval Skavlan, Bud & Hilsen, nr. 1 & 2/1865


Også Peter Meyer som ankom havnebyen Newcastle høsten 1865 som første norske sjømannsprest, fikk kjenne arbeidet på kroppen. For å nå ut til de nærmere 10 000 skandinaviske sjømennene som årlig kom til havnen, ble han rodd to–tre timer på floden hver dag for å oppsøke de nyankomne skipene. Men det var umulig for én mann å nå ut til alle, de var så mange og lå så spredt. I løpet av det første året klarte han å gjennomføre over 600 skipsbesøk, noe han så som en viktig del av gjerningen:

Saaledes gaar det fra Skib til Skib opad begede Leidere, saa at Næverne blive sorte som beg. Det er dog en fortræffelig Fornøielse; naar jeg ikke faar altfor tvære Svar, saa er jeg meget glad ved at gjøre denne Del af Gjerningen, der er ligesaa vigtig som den offentlige Forkyndelse. Første sjømannsprest i North Shields, Peter Meyer, Bud & Hilsen, nr. 1 & 2/1865


Det var i begynnelsen vanskelig å få leid skikkelige lokaler til gudstjenestene, og prestene måtte derfor ta til takke med det som var tilgjengelig og bruke sine kreative evner. Johan Storjohann, som ble den første sjømannspresten i London, gjorde bruk av et seilloft i dokkestrøket den første tiden. Han brukte seilduksruller som prekestol, dekket med et blått Betelflagg, mens brede planker tjente som tilhørerbenker. Det var bare den fare, skrev Storjohann, at når en av plankene brakk, kunne litt tyngre tilhørere fristes «til at tenke mere paa sine Legemers Sikkerhed end paa sine Sjæles!». Bygging av skikkelige kirkebygg ble snart en prioritert oppgave for sjømannsprestene og for organisasjonen som helhet.

Etablering på kontinentet

Menighetsetablering

Et av spørsmålene som stod uavklart i Sjømannskirkens første tid var hvordan sjømannsprestene skulle forholde seg til de fastboende skandinavene på stedet. På den ene siden var de utenfor målgruppen, som jo var sjøfolkene. Men på den andre siden var virksomheten helt og holdent avhengig av hjelp og støtte fra de lokale miljøene. Sjømannskirken oppfordret sjømannsprestene til å skape faste former rundt engasjementet lokalt, å danne menigheter og komiteer som jobbet både for å finansiere driften av sjømannskirkene og de planlagte nybyggene.

Den første menigheten ble grunnlagt i Antwerpen som ved sin stiftelse 24. november 1865 hadde 23 mannlige medlemmer. De var alle fastboende skandinaver og til kirkeforstandere ble det valgt en skipshandler og en megler. Menigheten bidro til gudstjenesten ved årlige bidrag. I North Shields sluttet bofaste skandinaver seg sammen i en forening på oppfordring fra sjømannspresten i januar 1866. De bidro økonomisk til arbeidet og bisto sjømannspresten i sin gjerning.

Det ble også stiftet en menighet i Leith. Første pinsedag i 1866 etter høymessen samlet sjømannsprest Hansen skandinavene til et møte for å etablere den skandinavisk-lutherske menighet. Menigheten talte ved stiftelsen 26 voksne medlemmer og ett barn – fire nordmenn, resten danske. Ni av dem bodde i Glasgow og fire i Grangemouth. De var innforstått med at deres sjelesørgers fremste plikt var å virke for sjømennenes åndelige vel. I løpet av året vokste menigheten til 50 voksne medlemmer, og begynte med en gang å jobbe for et eget kirkehus i Leith.

Undertegnede i Leith og Omegn bosatte Skandinaver, som samtlige bekjender sig til den evangelisk-lutherske kirke, har idag i den treenige Guds, Faderens, Sønnens og den Helligaands, Navn besluttet til vor Opbyggelse og Befæstelse i den kristelige Tro og den lutherske Barnelærdom at forene os tilsammen som Brødre i Herren til en Menighed, der bliver at kalde «den skandinavisk-lutherske Kirkes Menighed i Leith», der vedkjender sig den norske evangelisk-lutherske Kirkes Bekjendelsesskrifter, Alterbog og Ritual som sine og anerkjender som sin Sjælesørger den Prest, som af den i Norge stiftede «Forening til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sjømænd i fremmede Havne» er ansat i Leith. Stiftelsesdokumentet til menigheten ved sjømannskirken i Leith, signert første pinsedag 1866.

Til Amerika!

«En uafladelig Jagen fra Studerekammerets Stilhed ud paa Reiser»

Sjømannsprestene jobbet aktivt for å nå ut til flest mulig, og la mye tid og krefter i å reise til nærliggende havner for å komme i kontakt med skandinaviske sjømenn også der. Flere og flere av nabohavnene ble lagt under sjømannskirken som bistasjoner. I Leith tok sjømannspresten opp arbeid i Grangemouth og Glasgow allerede fra begynnelsen av, og litt senere også Greenock. Sjømannspresten i Cardiff dro ukentlig til Swansea og Newport. Det betydde «en uafladelig Jagen fra Studerekammerets Stilhed ud paa Reiser», som i følge sjømannsprestene selv til tider kunne gå ut over kvaliteten på prekenene.

Sjømannskirken ble etterhvert kjent som en god presteskole. I arbeidet ute på sjømannskirkene kom de unge prestene inn under vilkår og forhold som virket utviklende både på «erkjendelses- og hjertelivet». Og de høstet mange slags erfaringer av livet i de store utenlandske havnene som senere kunne utnyttes til velsignelse for menighetene hjemme i Norge. Men for mange av prestene ble arbeidspresset en utfordring. Stressnivå ble for Storjohann i verdenshavnen London etterhvert et problem. Bare skipsbesøkene, med opp til firehundre skandinaviske seilskuter til enhver tid liggende, var overveldende. Det hendte at han halte seg ombord i tjuefem skip om dagen, «saa Beget paa Lederene tog Huden af mine Fingre». I tillegg kom alle sykebesøkene, «hvor man ofte faar gjøre 3 Jernbanerejser, om end ikke Dagsrejser, midt inne i Byen, førend man endelig træt og udmattet naar sit Maal».

Det var fare for at alt dette kunne gli ut i en eneste «travel, stundesløs Forretningsgjerning». For sin egen del risikerte sjømannspresten, foruten fysiske følger, også skade på sitt gudsliv. På det området var Storjohann forut for sin tid, han tok opp faren for utbrenthet blant medarbeidere i Sjømannskirken og foreslo preventive tiltak som permisjonsperioder, økt bemanning ved stasjonene, ansvarsdelegering og pleie av det kristne fellesskap kollegene i mellom gjennom jevnlige prestekonferanser. Den store arbeidsbyrden som alene lå på sjømannsprestens skuldre kom også til syne under gudstjenestene:

Jeg behøver ikke at paapege, hvilke Vanskeligheder der frembyder sig for Gudstjenestens høitidelighed og Skjønhed, naar Presten, som ogsaa maa være klokker, tillige skal være forsanger. Naar jeg – overeenstemmende med mit Princip, at gjøre min Virksomhed til en stationær Virksomhed «i Udlændigheden» for Hjemmets kirke – søger at gjøre Gudstjenesten saa hjemlig som muligt, altsaa med fuld messe, bliver Tjenesten højt anstreængende. Jeg betænker mig derfor ikke paa snarest muligt at anskaffe Harmonium. Første sjømannsprest i Antwerpen, Sigval Skavlan, Bud & Hilsen, nr. 1 & 2/1865

Etter hvert fikk sjømannsprestene forsterkninger. Sjømannskirkene ble blant annet bemannet med assistenter som fikk ansvar for leseværelsene, senere også husmødre, og vaktmestre som hadde ansvar for selve bygningsmassen.

Livet i et av de første sjømannspresthjem

Livet i et av de første sjømannspresthjem

Marie Michelet, for ettertiden mest kjent for sitt arbeid for husmødrenes sak i Norge, var datter av Johan Storjohann – initiativtakeren til stiftelsen av Sjømannskirken. Storjohann ble ansatt som den første sjømannspresten i London i 1868, og hennes barndomsminner skriver seg fra Londons dokkekvarter. I sine erindringer gir hun et førstehånds innblikk i hvordan livet i en sjømannsprestfamilie artet seg på denne tiden, om gudstjenestene  i reperbanen i dokken, om møtet med «skikkelige sjømenn» og en slitt og overanstrengt far som slet seg ut på arbeidet. Også hennes mor, Nanna Storjohann, var som sjømannsprestefrue sterkt involvert i arbeidet:

Når jeg tenker på mine foreldre fra den tid, har jeg et inntrykk av et intenst arbeid. Min far meget hjemmefra – hvor ante vi barn jo ikke – og min mor alltid i virksomhet for å stelle i stand til eller rydde op efter gjester, foruten deres felles intense samvær med alle disse gjester som fylte huset dag ut og dag inn, og hvor vi dels fikk være til stede, dels måtte «være snilde barn på barneværelset». Men eftersom vi blev større, blev disse «fremmede» våre venner. Der var almen jubel når Andreas Hansen kom fra Leith, eller Peter Meyer fra Newcastle. [...]

Mest interessant var naturligvis «virkelige sjømenn». De «talte» ikke, – de bare «snakket». Og med dem fikk vi lov å snakke. Og små som vi var, følte vi den varme og ømhet som lengselen efter deres egne småbarn kunde fp til å stråle ut av øinene på dem og legge i deres barkete hender når de lekte med oss. En kaptein kom med et par mann og satte op et lite lysthus i haven, en kom og satte op en huske. [...]

Blandt «assistentene» fra disse første år i London husker jeg især to, senere prost Frette og den senere fattigforstander i Drammen Abraham Folkestad. Disse to hørte liksom til i vår familie, skjønt de ikke bodde hos oss. Vi barn betraktet dem som våre venner, og dette vennskap varte op igjennem alle år. Litt efter litt forstod vi så senere hvad det måtte ha betydd for alle disse sjømenn og unggutter å ha hatt både dem og mine foreldre som et slikt vennskapscentrum når de kom inn i de fryktelige dokkene i London. [...]

Ofte var vi med ved fester for sjømennene, og jeg husker spesielt en aften vi kom hjemover efter en slik fest i 1871. [Vår pike Augusta bar en stor «russemaskin» (samovar), mamma bar en kurv, og vi to, Hans og jeg (Hans var ett år yngre) holdt hverandre i hånden og løp med så godt vi kunde. På et mørkt, fælt sted kom en norsk mann, som jeg syntes var stygg. Han vilde følge oss og ta mamma om livet. Mamma stanset og sa: «Har du småbarn hjemme i Norge?» Han sa ja, og blev så rar. «Så gjør mig den store tjeneste å bære min lille gutt for mig,» sa mamma. «Han er så trett, og vi har vært i kirken og holdt juletrefest for sjømennene.» Han tok Hans på armen og gikk stille med like hjem. Der tok mamma ham inn og lot ham sove på den lille gangen utenfor stuen. Neste morgen fikk vi hilse på ham da han satt og spiste frokost på kjøkkenet. Marie Michelet, Minner og tidsbilleder, 1946, side 27–31.

 

Prestefamilien


Kilder

  • Bud & Hilsen, 1865–1890
  • Roald Kvernedal: Sjømannskirkens grunnlegger. Johan Cordt Harmens Storjohann (1832–1914). Foredragsmanus gjengitt fra prøveforelesning til den teologiske  doktorgrad ved Oslo Universitet den 1. juni 1984.
  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sømænd i fremmed havne» i dens første 25 aar 1864–1889. Et festskrift udgivet af foreningens hovedbestyrelse. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1889
  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sjømænd i fremmede havner» i 50 aar 1864–1914. Festskrift utgit av foreningens hovedstyre. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1914
  • Svend Schartum: Døde som lever. Minnekranser i anledning av pastor Storjohanns hundreårsdag. 1832 – 15. august – 1932. Lunde, Bergen 1932
  • Vilhelm Vilhelmsen (red.): Den norske sjømannsmisjon i 75 år 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre ved generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen. J. D. Beyer boktrykker, Bergen 1939
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk Sjømannsmisjon i hundre år 1864–1964. Sjøfartskultur og misjonstanke. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964
  • Sjømannskirkens årsberetninger 1865–1869.

20. aug 2020 kl 13.28 Ingrid Myrstad, Historikarverksemda

Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info