1869Organisasjonen tar form

Innen ett år var gått etter stiftelsesmøtet i Bergen, var Sjømannskirkens arbeid godt i gang både ute og hjemme, den første sjømannspresten var sendt ut til Leith og pengene var begynt å strømme inn fra lokalkomiteene Storjohann hadde stiftet rundt om i Norge.

Styret mente tiden var inne for den første generalforsamling, det som var tenkt som organisasjonens øverste organ, og kalte inn representanter fra komiteene. Generalforsamlingen trådte sammen i Bergen den 11. september 1865, med tilreisende delegater fra Kristiania, Mandal, Stavanger, Skudeneshavn, Ålesund og Trondheim.

Den viktigste posten på dagsorden var utkast til organisasjonens grunnregler. En av hoveddiskusjonene som kom opp under forhandlingene gjaldt organisasjonens navn. Flere forslag var oppe til diskusjon, og både «Evangelisk Sjømandsforening», «Bethelsselskapet» og «Sjømandsmissionsselskapet» ble nedstemt. En ønsket et navn som så bestemt og klart som mulig uttalte foreningens formål, og generalforsamlingen valgte til slutt det lange, men beskrivende navnet «Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne».

På folkemunne derimot gikk organisasjonen allerede under «Sjømannsmisjonen». Generalforsamlingen ønsket likevel å unngå ordet misjon i det offisielle navnet. Virksomheten skulle verken betraktes som en ytre- eller en indremisjon, da organisasjonens formål hørte inn under kirkens alminnelige selvoppbyggende gjerning. Generalforsamlingen så det som viktig at dette ble uttalt i navnet, slik at en unngikk å fremstille sjømennene som noen som burde være gjenstand for misjonsvirksomhet. De var tross alt landsmenn som var døpt og vokst opp i kristen tro. Om foreningens lange navn både ble «ubekvemt» og «umueligt», fikk det heller være.

En annen spesifisering som lå i det lange navnet, var at organisasjonen rettet seg mot skandinaviske sjømenn. Dette bygget på beslutningen om at Sjømannskirkens virksomhet ikke bare skulle omfatte nordmenn, men også svensker og dansker. Bakgrunnen lå i de skandinaviske landenes felles språk og felles bekjennelse. Så lenge det ikke fantes lignende foreninger i broderlandene, var det ikke behov for å spesifisere at Sjømannskirken var en norsk organisasjon, konkluderte den første generalforsamlingen.

Men, selv om det i løpet av få år ble stiftet tilsvarende foreninger både i Sverige og i Danmark, beholdt Sjømannskirken det lange navnet uendret fram til 1931 da det ble offisielt endret til «Den norske Sjømannsmisjon». Da var misjonsbegrepet så innarbeidet i virksomheten og organisasjonens identitet at en ikke lenger hadde motforestillinger mot det. Siden den gang har organisasjonen skiftet navn to ganger. I 1989 til «Den norske sjømannsmisjon / Norsk kirke i utlandet», som et resultat av at organisasjonen fikk det offisielle mandatet som norsk kirke i utlandet. Og i 2003 til «Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet», for igjen å betone den kirkelige gjerning som en del av en omfattende intern demokratisk reform.

Sjømannskirkens oppslutning økte sakte, men sikkert. Allerede i 1869 bestod organisasjonsapparatet av førti avdelinger landet rundt. Fram til da hadde organisasjonen bestått av styret som satt i Bergen og medlemmer organisert i de lokale avdelingene rundt om i Norge. Men den stadige tilveksten av avdelinger førte til en forandring i Sjømannskirkens opprinnelige organisasjon. Det lå som et premiss i grunnreglene at styret i Bergen skulle ha mulighet til å hente inn avdelingenes synspunkt i viktige saker også mellom generalforsamlingene.

På grunn av det stadig økende antallet avdelinger ble det så å si umulig å gjennomføre i praksis. For å sikre medlemmenes deltakelse i viktige avgjørelser ble derfor avdelingene inndelt i ti kretser med sete i de største sjøfartsbyene: Oslo, Drammen, Tønsberg, Kragerø, Arendal, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det ekstra styringsleddet gjorde det lettere for styret og hovedkontoret å holde kontakten med og oversikten over medlemmene, og den nye enheten – kretsen – ble fundamentet for hele organisasjonsdemokratiet. Hver krets valgte et kretsstyre som skulle jobbe for å øke oppslutningen og dannelsen av nye avdelinger innenfor sitt område, lede arbeidet innenfor kretsen, rapportere til hovedkontoret og styret i Bergen og sende en representant til generalforsamlingen.

Arbeidet i kretsene var utelukkende basert på frivillig innsats, men fra 1879 ble det opprettet faste emissærstillinger. Emissærene var tidligere assistenter ved sjømannskirkene eller sjømannsprester. De reiste rundt i kretsene og talte for Sjømannskirken med selvopplevelsens kraft og inderlighet. Dette var et populært tiltak, og fra alle kanter ble det bemerket at det ikke måtte gå lang tid mellom emissærbesøkene om arbeidet skulle befestes og fremmes.

Etter århundreskiftet ble det utvidet til fire faste stillinger, men selv da klarte de ikke å imøtekomme forespørselen fra kretsene. Emissærene var på mange måter forløperne til de senere kretssekretærene som ble nøkkelpersoner i hjemmearbeidet. Takket være iherdig innsats både fra frivillige og emissærene økte antallet avdelinger betydelig, bare fra 1870 til 1888 gikk det fra 53 til 123 avdelinger, og medlemstallet i hver av dem viste en liknende vekst.

Den nye ordningen viste seg raskt å være en hensiktsmessig organisasjonsform. Inndeling i hovedstyre, kretser og avdelinger fungerte godt, og det tok nesten 150 år før det skjedde noen gjennomgripende administrative forandringer. Selv om den ekspansive utviklingen som fulgte, tvang gjennom mange nye og mer detaljerte arbeidsformer, som for eksempel innførelsen av et representantskap fra 1951.

Les mer om hvordan Sjømannskirkens kvinneforeninger etter hvert satte et betydelig preg på kretsarbeidet, og hvordan disse foreningene dominerte organisasjonen helt fram til 2014.