1917«De var jo alle torpedert, minert, eller havarert»

31. januar 1917 ble starten på et av de mørkeste kapitlene i norsk skipsfarts historie. Dette var dagen den tyske regjeringen sendte ut beskjed til alle de nøytrale landene om at en ny fase i ubåtkrigen ville begynne neste dag. Fra da av ville alle nøytrale fartøyer som kom innenfor visse områder, blant annet farvannene rundt Storbritannia og Frankrike, bli senket uten varsel. Flere nøytrale land innstilte dermed farten i disse områdene, men de norske skipene fortsatte å seile til Storbritannia.

Den politiske ledelsen i Norge vurderte følgene ved en stopp i farten på Storbritannia som mer alvorlige enn tapene sjøfolkene og skipsfartsnæringen ville lide ved å fortsette å seile. Det norske samfunnet var avhengig av varer som kom sjøveien, og da i stor grad fra Storbritannia. Import av matkorn og kull var nødvendig for å brødfø befolkningen og for å gi energi til transport og industri. Dessuten var en stor del av Norges kapital bundet opp i rederivirksomhet. Den norske økonomien var helt avhengig av transporten og inntektene fra skipsfarten, og dersom rederiene ikke betalte renter og avdrag på kreditter og lån, stod hele banksystemet i fare for å kollapse.

Samtidig som myndighetene presset på for å opprettholde norsk skipsfart i de farlige farvannene, var det også mange som så mulighetene for å tjene store penger på skipsfarten under krigen. Samtidig som antall skip i internasjonal fart gikk ned, økte transportbehovet dramatisk. Prisene på gamle synkeferdige seilskip som hadde ligget mange år i opplag steg til eventyrlige høyder, og det oppstod en vill spekulasjon i skipsaksjer som tiltrakk seg mennesker og kapital også utenfra de tradisjonelle redermiljøene. Paradoksalt nok tjente rederne og spekulantene store penger selv om skipene ble senket i hopetall. De hadde ryggdekning i krigsforsikringen for norske skip og bygging av nye skip ble bestilt i fleng. Summene i omløp var svimlende og millionformuer ble skapt nærmest over natten.

De nyrike skipsspekulantenes ekstravagante livsstil stod i stadig større kontrast til resten av den norske befolkningen som led under mangel på basisvarer og pengenød som følge av inflasjonen. Det var likevel sjøfolkene, som risikerte liv og lemmer, og deres pårørende som i sterkest grad ble direkte berørt av krigen. Miner og torpedoer gjorde sin dødbringende gjerning, særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i begynnelsen av 1917. Da første verdenskrig var over, omtrent to år senere, hadde Norge mistet 915 skip og 2123 sjøfolk.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914 var Sjømannskirkens virksomhet i stor grad lokalisert i de havområdene som kom til å bli de farligste for sjøfolkene – nemlig Nordsjøen, Den engelske kanal og deler av Atlanterhavet. Det var ikke sjelden at norske skip ble senket så og si rett utenfor kirkedøren, og krigens realiteter satte sitt preg på driften ved disse sjømannskirkene.

I første omgang fikk krigsutbruddet konsekvenser for sjømannskirkene som lå nær ved eller direkte i krigssonen. I Antwerpen, Rotterdam og Hamburg ble virksomheten ved krigsutbruddet lammet på grunn av handelsflåtens endrede mønster. De skandinaviske skipene uteble, og med dem Sjømannskirkens målgruppe – skandinaviske sjøfolk.

Men det var ikke alltid skipsfarten det stod på. Vel så ofte var det strenge krigsrestriksjoner som ble iverksatt i havneområdene i de krigførende landene som gjorde arbeidet ved sjømannskirkene og leseværelsene vanskelig. Sjøfolkene ble nektet landlov, skipsbesøk ble forbudt og der Sjømannskirkens lokaler lå for tett på havnen fikk de ordre om å stenge dørene.

I første omgang rammet krigsrestriksjonene Sjømannskirkens virksomhet på østkysten av Skottland – i Leith, Grangemouth, Methil og Burntisland – som allerede rett etter krigsutbruddet måtte innstille store deler av virksomheten. Den britiske marinen hadde nemlig en av sine hovedbaser i området, og innførte spesielt strenge restriksjoner i de nærliggende havnene. Også Sjømannskirkens arbeid lenger sør på østkysten – i North Shields, Tyne Dock og Blyth – ble i løpet av krigsårene gradvis mer og mer hemmet av restriksjonene krigen førte med seg.

Sjømannskirkene på Storbritannias vestkyst derimot, fikk fortsette virksomheten så og si uhindret gjennom krigen, og personalet opplevde en kolossal pågang på grunn av den sterke økningen i skipsfarten. Lokalene i Cardiff, Newport, Barry Docks, Swansea og Glasgow var til tider helt sprengt.

Også i de franske havnene ble det en voldsom oppsving av norske skipsanløp. Hele Frankrikes kullforsyning måtte dekkes fra Storbritannia eller USA, og brorparten av dette gikk på nøytrale skip, for det meste norske. Det var med andre ord ingen mangel på sjøfolk i kirkehavnene Rouen og Le Havre og ved leseværelset i Bordeaux.

Men, til tross for krigsrestriksjonene som i mange havner gjorde det stadig vanskeligere å komme i kontakt med sjøfolkene som var mønstret på skipene, var ikke Sjømannskirkens medarbeidere arbeidsløse. Det fantes til en hver tid mange krigsforliste skandinaviske sjømenn i byene, som enten lå skadde på sykehusene, eller gikk å ventet på skipsleilighet hjem eller ny hyre. Arbeidet blant «de torpederte og minerte» ble særlig viktig ved sjømannskirken i London, der farten stoppet opp etter at ubåtkrigen entret sin verste fase i 1917. Besøkene  om bord på skipene ble avløst av besøk på hoteller, sjømannshjem og losjihus, der skipbrudne sjøfolk oppholdt seg.

Den viktigste oppgaven ved mange av sjømannskirkene i krigsårene var dermed å imøtekomme og følge opp kriserammede sjøfolk. En ting var å støtte sørgende som hadde tapt kollegaer og kamerater på sjøen. I tillegg tok sjømannsprestene seg av folk som for noen dager, eller bare noen timer, slappet av etter en kamp de visste når som helst kunne koste dem livet.

Selv om dette var en tid da Sjømannskirken ikke snakket om krisepsykiatri og beredskap, kan organisasjonens kompetanse på å ta i mot og hjelpe kriserammede nordmenn i utlandet ved større katastrofer trekkes tilbake til møtet med de mange krigsforliste under første verdenskrig.

Skadene som sjøfolkene ble påført i krigsårene kom ikke alltid til uttrykk fysisk. De som hadde arbeidet sitt i handelsflåten under første verdenskrig gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger – de opplevde en konstant fare for å lide en voldsom død og en forsvarsløshet overfor drivende miner og fiendtlig ubåtangrep.

Om de ikke selv kom til skade, hadde mange opplevd og vært vitne til hendelser som førte til død eller alvorlig skade. Mange opplevde mange døgn om bord i små redningsbåter på det åpne hav uten å vite om de kom til å bli reddet. De ekstreme og livstruende hendelsene som ble en del av sjøfolkenes hverdag under første verdenskrig, kunne være en stor belastning og føre til intens frykt og en følelse av hjelpeløshet. Følelser som ble forsterket ved at de manglet forbindelse med familie og venner hjemme i Norge.

Sjømannsprestene kalte det for den voldsomme «nervespenningen til sjøs» og beskrev hvordan de sjelesørgeriske oppgavene og de personlige samtalene ble en viktigere del av arbeidet under krigsårene. Første verdenskrig var før krisepsykiatriens tidsalder, og kunnskapen om menneskesinnet var ikke kommet så langt. I løpet av første verdenskrig begynte en så smått å forstå at soldater i kampsituasjoner kunne pådra seg psykiske kampskader. En sa at de led av granatsjokk, et slags nervesammenbrudd.

Selv om det på denne tiden ikke var stor forståelse for at sjømennene som opplevde å bli torpedert eller å gå på en mine var utsatt for de samme belastningene som soldatene som kjempet ved fronten, fikk også sjømenn diagnosen granatsjokk. «Han har vært med på en torpedering, hvorunder han fikk “shell shock” og mistet hukommelsen i 14 dager» skriver sjømannspresten om en ung matros som var innom sjømannskirken i Buenos Aires under krigen. Han var på jakt etter arbeid på land.

Virksomheten ved sjømannskirkene ble utvidet under krigsårene og inkluderte også praktisk hjelpearbeid. Sjømannspresten i Cardiff for eksempel, var stadig gjest i politiretten for å bistå skandinaviske sjømenn som tolk. På grunn av de forskjellige krigsrestriksjonene var det mange sjøfolk som fikk vansker med myndighetene, for eksempel var det mange som ble tatt i land uten godkjente papirer.

Dessuten ble sjømannskirkene under krigsårene mer enn noen gang tidligere naturlige samlingspunkt for nordmenn i utlandet. Sjøfolkene hadde få rettigheter på denne tiden, og velferdstiltak fra frivillige foreninger som Sjømannskirken var omtrent det eneste tilbudet de hadde. Leseværelsene var ofte fylt til trengselen ved kirkene som klarte å holde driften i gang. Der møtte en gamle kjente, og kunne lese aviser med siste nytt hjemmefra, fra sjøen og krigen. Kanskje var det post og hente, og en kunne selv sende brev og penger hjem til Norge. Oppbevaring og hjemsending av sjøfolkenes penger tok såpass mye av arbeidskapasiteten ved flere av sjømannskirkene at det ble ansatt egne kontordamer som overtok alt arbeid med regnskaper og hjemsendinger. Det gjaldt de fleste sjømannskirkene, men særlig New York, der den første brevsentralen ble opprettet, og hvor der var eget kontor for pengeformidling og ettersøkelser. Slike ekstratiltak ute på sjømannskirkene under første verdenskrig pekte i retning av det omfattende hjelpearbeidet Sjømannskirken utførte under andre verdenskrig noen tiår senere.

De oversjøiske sjømannskirkene fikk større betydning under første verdenskrig. Der gikk arbeidet mer eller mindre uforstyrret sin gang under hele krigen, og pågangen fra sjøfolkene var stor. Alt i alt bidro første verdenskrig til å flytte sentrumet for Sjømannskirkens virksomheten ut av Europa. Les mer om hvordan Sjømannskirken i mellomkrigstiden ble en organisasjon med global nedslagskraft.