1917«De var jo alle torpedert, minert, eller havarert»

Sjømannsyrket hadde alltid vært risikofylt, men utfordringene som møtte sjømannsstanden under første verdenskrig var av et annet kaliber enn vær og vind, sykdom og arbeidsulykker. Den norske handelsflåten fortsatte å seile til tross for uinnskrenket ubåtkrig og stor risiko. Over to tusen norske sjømenn mistet livet, og mange flere ble alvorlig traumatisert som følge av umenneskelige krigsopplevelser og en konstant frykt for torpedoer og miner som når som helst og uten forvarsel kunne sende hele mannskapet til en våt grav. Sjømannskirkens fremste målgruppe på den tiden, sjøfolkene, var i krise. Var Sjømannskirken godt nok rustet til å takle utfordringene første verdenskrig bød på?

Flere av sjøfolkene bar synlig merker efter det de hadde litt. De var jo alle torpedert, minert, eller havarert. En av dem f. eks. vilde ikke gaa rundt juletræet, og da vi snakket nærmere med ham, viste han frem den nye brune støvlen sin, mørkerød paa skaftet av blod, strømpen sort og vaat. Men klagde gjorde han ikke. Bare se at komme hjem, det var den eneste ting som skulde hjælpe paa det alt. «Bare vi kommer vel hjem saa». Ja da var likesom al sorgen slutt. Og stakkars – hvad blir det vel for det fleste av dem? Arbeidsløshet og nød, eller at ta hyre igjen og sætte livet ind paa ny, naar dyrtiden blir for svær. Ja sjøfolks kaar var aldrig blide, men nu er de forfærdelig svære. PRESTEFRUE INGRID RAFN HEUCH, JULEBREV FRA LONDON. BUD & HILSEN NR. 5 & 6/1918

«Sjøfolks kaar var aldrig blide, men nu er de forfærdelig svære». Ja, slik beskriver prestefruen ved sjømannskirken i London sjøfolkenes situasjon julen 1917. Det var så vidt det ble julefeiring på sjømannskirken det året. Faren for luftangrep, manglende tilfluktsrom i kirken, matmangel og ikke annet «end lidelse, sult og død allevegne» holdt på å sette en stopper for hele den tradisjonsrike julefesten. Men i godt samarbeid med flere av de fastboende skandinavene lykkes det å finne både lys til treet, blomster til bordene og til og med mel og sukker til småkakene som ble servert de 250 gjestene. Assistentens barn underholdt med musikknummer på piano og fiolin, og det ble holdt festtaler for sjømennene og fedrelandet.

Krigstilstanden vanskeliggjorde driften på mange av sjømannskirkene, men samtidig opplevde medarbeiderne at det var behov for organisasjonens arbeid som aldri før. Første verdenskrig ble Sjømannskirkens første store erfaring med å møte mennesker i utlandet i vanskelige situasjoner, og å vise omsorg i kriser og ved katastrofer.

Nasjonens helter

Til tross for at Norge ikke var med i første verdenskrig, fikk nasjonen likevel sine helter. Takknemligheten til og beundringen for sjømannsstanden som med livet som innsats seilte inn forsyninger til befolkningen og profitt til rederne, vokste i det norske samfunnet i takt med de daglige meldingene om torpederinger og minesprengninger. Sjøfolkenes innsats ble sett på som heltedåd, og å dra til sjøs ble beskrevet som et utslag av fedrelandsfølelse og plikttrohet.

I realiteten var det nok trusselen om arbeidsledighet som drev sjøfolkene til sjøs igjen, selv etter å ha vært gjennom de utroligste pinsler og strabaser. Det var vanskelig å få seg arbeid i land, og i løpet av krigen ble det som følge av forlisene færre og færre hyrer til sjøs. Når derfor sjansen til hyre bød seg, gjaldt det å slå til og dra til sjøs igjen, selv om klærne knapt var tørre etter det forrige forliset. De mange krigstilleggene, som var en kompensasjon for den økte risikoen, gjorde også at sjøfolkene tjente relativt godt under krigen sammenlignet med andre yrkesgrupper.

Heltestatusen sjømennene fikk under første verdenskrig kom også til uttrykk i Sjømannskirkens økonomi. Selv i de harde tidene preget av dyrtid og inflasjon, fortsatte pengestrømmen fra hjemmearbeidet med kvinneforeningene i spissen å strømme inn nesten som før.

Siste reise

Uinnskrenket ubåtkrig

31. januar 1917 ble starten på et av de mørkeste kapitlene i norsk skipsfarts historie. Dette var dagen den tyske regjeringen sendte ut beskjed til alle de nøytrale landene om at en ny fase i ubåtkrigen ville begynne neste dag. Fra da av ville alle nøytrale fartøyer som kom innenfor visse områder, blant annet farvannene rundt Storbritannia og Frankrike, bli senket uten varsel. Flere nøytrale land innstilte dermed farten i disse områdene, men de norske skipene fortsatte å seile til Storbritannia.

Den politiske ledelsen i Norge vurderte følgene ved en stopp i farten på Storbritannia som mer alvorlige enn tapene sjøfolkene og skipsfartsnæringen ville lide ved å fortsette å seile. Det norske samfunnet var avhengig av varer som kom sjøveien, og da i stor grad fra Storbritannia. Import av matkorn og kull var nødvendig for å brødfø befolkningen og for å gi energi til transport og industri. Dessuten var en stor del av Norges kapital bundet opp i rederivirksomhet. Den norske økonomien var helt avhengig av transporten og inntektene fra skipsfarten, og dersom rederiene ikke betalte renter og avdrag på kreditter og lån, stod hele banksystemet i fare for å kollapse.

Samtidig som myndighetene presset på for å opprettholde norsk skipsfart i de farlige farvannene, var det også mange som så mulighetene for å tjene store penger på skipsfarten under krigen. Samtidig som antall skip i internasjonal fart gikk ned, økte transportbehovet dramatisk. Prisene på gamle synkeferdige seilskip som hadde ligget mange år i opplag steg til eventyrlige høyder, og det oppstod en vill spekulasjon i skipsaksjer som tiltrakk seg mennesker og kapital også utenfra de tradisjonelle redermiljøene. Paradoksalt nok tjente rederne og spekulantene store penger selv om skipene ble senket i hopetall. De hadde ryggdekning i krigsforsikringen for norske skip og bygging av nye skip ble bestilt i fleng. Summene i omløp var svimlende og millionformuer ble skapt nærmest over natten.

De nyrike skipsspekulantenes ekstravagante livsstil stod i stadig større kontrast til resten av den norske befolkningen som led under mangel på basisvarer og pengenød som følge av inflasjonen. Det var likevel sjøfolkene, som risikerte liv og lemmer, og deres pårørende som i sterkest grad ble direkte berørt av krigen. Miner og torpedoer gjorde sin dødbringende gjerning, særlig etter at Tyskland erklærte uinnskrenket ubåtkrig i begynnelsen av 1917. Da første verdenskrig var over, omtrent to år senere, hadde Norge mistet 915 skip og 2123 sjøfolk.

Beretning: Torpederingen av Manx King

KRIGSSEILERE: Dette bildet er tatt av mannskapet om bord i fullriggeren «Manx King» i 1917 i Buenos Aires. Året etter, den 8. juli 1918, ble skipet ødelagt av en tysk ubåt. Besetningen på 19 mann var heldige, ingen av dem omkom. Fullriggeren var på vei fra New York til Rio de Janeiro med lasterommet fullt av jern, bomull, soda og olje, da de plutselig ble beskutt av en tysk ubåt. Tyske soldater bordet skipet, hugget opp lukene og plasserte bomber i lasterommet. Skipperen og mannskapet fikk ordre om å gå i redningsbåtene og ro vekk. Etter 27 timer i redningsbåtene ble de plukket opp av et britisk seilskip og brakt trygt i land i New York. Vi vet ikke hva de gjorde når de kom i land, men det kan hende at noen av dem gikk på sjømannskirken den kvelden for å skrive hjem til familien eller for å høre siste nytt fra Norge. 

Uinnskrenket ubåtkrig

Norge var ikke med i første verdenskrig, men den norske handelsflåten, som fortsatte å seile til tross for uinnskrenket ubåtkrig og stor risiko, ble sterkt rammet av krigshandlinger til sjøs. Ved siden av ubåtangrep utgjorde store mengder drivende miner en konstant og uberegnelig fare, og sjømannskirkene var til tider fylt til randen av krigsforliste sjøfolk. Mange norske skip led samme skjebne som D/S «Stalheim», her etter torpedering i 1917.

Livet på sjømannskirkene under krigen

Da første verdenskrig brøt ut i 1914 var Sjømannskirkens virksomhet i stor grad lokalisert i de havområdene som kom til å bli de farligste for sjøfolkene – nemlig Nordsjøen, Den engelske kanal og deler av Atlanterhavet. Det var ikke sjelden at norske skip ble senket så og si rett utenfor kirkedøren, og krigens realiteter satte sitt preg på driften ved disse sjømannskirkene.

I første omgang fikk krigsutbruddet konsekvenser for sjømannskirkene som lå nær ved eller direkte i krigssonen. I Antwerpen, Rotterdam og Hamburg ble virksomheten ved krigsutbruddet lammet på grunn av handelsflåtens endrede mønster. De skandinaviske skipene uteble, og med dem Sjømannskirkens målgruppe – skandinaviske sjøfolk.

Men det var ikke alltid skipsfarten det stod på. Vel så ofte var det strenge krigsrestriksjoner som ble iverksatt i havneområdene i de krigførende landene som gjorde arbeidet ved sjømannskirkene og leseværelsene vanskelig. Sjøfolkene ble nektet landlov, skipsbesøk ble forbudt og der Sjømannskirkens lokaler lå for tett på havnen fikk de ordre om å stenge dørene.

I første omgang rammet krigsrestriksjonene Sjømannskirkens virksomhet på østkysten av Skottland – i Leith, Grangemouth, Methil og Burntisland – som allerede rett etter krigsutbruddet måtte innstille store deler av virksomheten. Den britiske marinen hadde nemlig en av sine hovedbaser i området, og innførte spesielt strenge restriksjoner i de nærliggende havnene. Også Sjømannskirkens arbeid lenger sør på østkysten – i North Shields, Tyne Dock og Blyth – ble i løpet av krigsårene gradvis mer og mer hemmet av restriksjonene krigen førte med seg.

Sjømannskirkene på Storbritannias vestkyst derimot, fikk fortsette virksomheten så og si uhindret gjennom krigen, og personalet opplevde en kolossal pågang på grunn av den sterke økningen i skipsfarten. Lokalene i Cardiff, Newport, Barry Docks, Swansea og Glasgow var til tider helt sprengt.

Også i de franske havnene ble det en voldsom oppsving av norske skipsanløp. Hele Frankrikes kullforsyning måtte dekkes fra Storbritannia eller USA, og brorparten av dette gikk på nøytrale skip, for det meste norske. Det var med andre ord ingen mangel på sjøfolk i kirkehavnene Rouen og Le Havre og ved leseværelset i Bordeaux.

Men, til tross for krigsrestriksjonene som i mange havner gjorde det stadig vanskeligere å komme i kontakt med sjøfolkene som var mønstret på skipene, var ikke Sjømannskirkens medarbeidere arbeidsløse. Det fantes til en hver tid mange krigsforliste skandinaviske sjømenn i byene, som enten lå skadde på sykehusene, eller gikk å ventet på skipsleilighet hjem eller ny hyre. Arbeidet blant «de torpederte og minerte» ble særlig viktig ved sjømannskirken i London, der farten stoppet opp etter at ubåtkrigen entret sin verste fase i 1917. Besøkene  om bord på skipene ble avløst av besøk på hoteller, sjømannshjem og losjihus, der skipbrudne sjøfolk oppholdt seg.

Fra krigsårene

Mellom teologien og psykiatrien

Den viktigste oppgaven ved mange av sjømannskirkene i krigsårene var dermed å imøtekomme og følge opp kriserammede sjøfolk. En ting var å støtte sørgende som hadde tapt kollegaer og kamerater på sjøen. I tillegg tok sjømannsprestene seg av folk som for noen dager, eller bare noen timer, slappet av etter en kamp de visste når som helst kunne koste dem livet.

Selv om dette var en tid da Sjømannskirken ikke snakket om krisepsykiatri og beredskap, kan organisasjonens kompetanse på å ta i mot og hjelpe kriserammede nordmenn i utlandet ved større katastrofer trekkes tilbake til møtet med de mange krigsforliste under første verdenskrig.

Skadene som sjøfolkene ble påført i krigsårene kom ikke alltid til uttrykk fysisk. De som hadde arbeidet sitt i handelsflåten under første verdenskrig gjennomgikk betydelige psykiske påkjenninger – de opplevde en konstant fare for å lide en voldsom død og en forsvarsløshet overfor drivende miner og fiendtlig ubåtangrep.

Om de ikke selv kom til skade, hadde mange opplevd og vært vitne til hendelser som førte til død eller alvorlig skade. Mange opplevde mange døgn om bord i små redningsbåter på det åpne hav uten å vite om de kom til å bli reddet. De ekstreme og livstruende hendelsene som ble en del av sjøfolkenes hverdag under første verdenskrig, kunne være en stor belastning og føre til intens frykt og en følelse av hjelpeløshet. Følelser som ble forsterket ved at de manglet forbindelse med familie og venner hjemme i Norge.

Sjømannsprestene kalte det for den voldsomme «nervespenningen til sjøs» og beskrev hvordan de sjelesørgeriske oppgavene og de personlige samtalene ble en viktigere del av arbeidet under krigsårene. Første verdenskrig var før krisepsykiatriens tidsalder, og kunnskapen om menneskesinnet var ikke kommet så langt. I løpet av første verdenskrig begynte en så smått å forstå at soldater i kampsituasjoner kunne pådra seg psykiske kampskader. En sa at de led av granatsjokk, et slags nervesammenbrudd.

Selv om det på denne tiden ikke var stor forståelse for at sjømennene som opplevde å bli torpedert eller å gå på en mine var utsatt for de samme belastningene som soldatene som kjempet ved fronten, fikk også sjømenn diagnosen granatsjokk. «Han har vært med på en torpedering, hvorunder han fikk “shell shock” og mistet hukommelsen i 14 dager» skriver sjømannspresten om en ung matros som var innom sjømannskirken i Buenos Aires under krigen. Han var på jakt etter arbeid på land.

Det siste hvilested

Utvidet nedslagsfelt

Virksomheten ved sjømannskirkene ble utvidet under krigsårene og inkluderte også praktisk hjelpearbeid. Sjømannspresten i Cardiff for eksempel, var stadig gjest i politiretten for å bistå skandinaviske sjømenn som tolk. På grunn av de forskjellige krigsrestriksjonene var det mange sjøfolk som fikk vansker med myndighetene, for eksempel var det mange som ble tatt i land uten godkjente papirer.

Dessuten ble sjømannskirkene under krigsårene mer enn noen gang tidligere naturlige samlingspunkt for nordmenn i utlandet. Sjøfolkene hadde få rettigheter på denne tiden, og velferdstiltak fra frivillige foreninger som Sjømannskirken var omtrent det eneste tilbudet de hadde. Leseværelsene var ofte fylt til trengselen ved kirkene som klarte å holde driften i gang. Der møtte en gamle kjente, og kunne lese aviser med siste nytt hjemmefra, fra sjøen og krigen. Kanskje var det post og hente, og en kunne selv sende brev og penger hjem til Norge. Oppbevaring og hjemsending av sjøfolkenes penger tok såpass mye av arbeidskapasiteten ved flere av sjømannskirkene at det ble ansatt egne kontordamer som overtok alt arbeid med regnskaper og hjemsendinger. Det gjaldt de fleste sjømannskirkene, men særlig New York, der den første brevsentralen ble opprettet, og hvor der var eget kontor for pengeformidling og ettersøkelser. Slike ekstratiltak ute på sjømannskirkene under første verdenskrig pekte i retning av det omfattende hjelpearbeidet Sjømannskirken utførte under andre verdenskrig noen tiår senere.

De oversjøiske sjømannskirkene fikk større betydning under første verdenskrig. Der gikk arbeidet mer eller mindre uforstyrret sin gang under hele krigen, og pågangen fra sjøfolkene var stor. Alt i alt bidro første verdenskrig til å flytte sentrumet for Sjømannskirkens virksomheten ut av Europa. Les mer om hvordan Sjømannskirken i mellomkrigstiden ble en organisasjon med global nedslagskraft.

Beretning: En taakenat paa læseværelset i London

I 1915 drev tyske luftskip, «Zeppelinerne», strategisk bombing av London. Byen ble mørklagt om natten for å unngå luftbombardement, og antiluftskytset med sine skylighter lyste opp nattehimmelen. Her er en stemningsrapport fra sjømannspresten der han forteller om en helt spesiell natt i presteboligen i oktober 1915:

Vi hadde et par norske kapteiner som vore gjester om aftenen fredag den 22. oktober. Klokken var halv elleve, og læseværelset var lukket for den dag.

Vi sat og smaapratet rundt det aapne ildsted oppe i stuen. Da hørte presten slag med dørhammeren, og da han kom ned og fik lukket op gangdøren, møttes han av et uigjennemtrængelig mørke, hvorfra hørtes en summen av stemmer. Londonertaaken var tyk som en væg – en kunde bokstavelig talt ikke se en haand for sig. Det var sjømænd som fyldte gaarden, norske, svenske – ja siden kom ogsaa engelske. Dokpolitiet hadde negtet dem adgang til dokkerne for den natten, og godt og vel var det. Tre danske sjømænd var allerede faldt i dokken, men blev heldigvis trukket op igjen, – det fikk vi vite dagen efter.

Ja, saa var det op med læseværelsedøren igjen. Gassen blev tændt i en fart (vi skruer altid hovedledningen av nu hver nat); en god fyr blev tændt i den norske magasinovn, for taaken var sur og kold. Prestefruen og en tømmermand søkte at baute om nærmeste hjørne til en butik efter brød og smør, kaffe blev kokt og bordene dækket. Snart sat de bænket en stor skare av dem rundt bordene, flere og flere kom til hele natten utover. «Gaa til den norske kirken», sa politiet til alle de husvilde sjømænd.

Stuerten paa «Rolf Jarl» hadde 46 pølser, som skulde være til frokost ombord. «Kom med en gryte, saa koker vi dem!» sa han, og saa blev gjort. De dampende pølsefat fik rivende avsætning.

Saa skulde nattetimene slaaes ihjel. Vi fik grammofonen igang. Siden spilte prestefruen piano. En sjømand sang solo, saa sang vi alle i kor religiøse sange og fædrelandssange. Koselige smaagrupper dannedes rundt bordene, dam og schakbret kom frem; andre grep aviser og blade, mens røken hvirvledes op under skylighterne, som er overmalte i paavente av Zeppelinerne.

Men timerne var mange og lange. Prestefruen gik ut og ind, men da hun kom ind paa læseværelset ved totiden for endelig at si godnat, stod presten og deklamerte «Terje Viken». For om det digtet er gammelt og kjendt, er det gripende allikevel, – og saa svandt 20 minutter av den lange nat. Liv var der ogsaa i karene selv i de sildige nattetimer. Der blev foreslaat at vi skulde forsøke at gjætte gaater, og saa sandelig maatte flere gaa ut i taaken, for saa siden at komme ind og gjætte, naar de andre hadde fundet paa noget rigtig vanskelig noget. De stakkars politimænd, som patruljerte der ute i mørket, syntes nok vi hadde det misundelsesværdig, naar de gjorde sig en tur bort i døren for at kikke ind til de glade gutter.

Ved tretiden begyndte søvnen at gjøre sin ret gjældende med uimotstaaelig magt for enkeltes vedkommende, hvor tappert de end stred imot. Vi fik fram en hel del gamle flag, og de mest søvnige la sig ned paa bænkene og under bordene. Noen la hodet i hænderne og sov der de sat; fem leiret sig rundt ovnen, en sov sødelig under et signalflag med hodet borte i kulboksen; en sat og sov med hodet paa pianotangenterne. Bak pianoet hadde en ældre tømmermand kveilet sig, og snart forkyndte dype bastoner at han sov saa godt som laa han i sin egen køi ombord.

Endelig begyndte det saa smaat at lysne av dag. De som prøvet at komme ombord, kom nu ikke mere tilbake. Saa blev signalet git til almindelig avgang. De sovende blev rusket vaakne av sine kamerater. Klokken 6.15 kunde presten ønske den sisste nattegjest: God morgen! og gaa ind til sin frokost.

Sjømændene hadde al ære av sin opførsel. En kameratslig stemning hadde raadet den hele tid. Og et gode bragte taakenatten os. Vi var sikre for zeppelinernes mordangrep, og det var ikke saa litet at være taknemmelig for endda.

 

BUD & HILSEN, NR. 23 & 24/1915


Kilder

  • Erling Eriksen: Vår gamle sjøfartskultur. Norsk kulturarv.Det norske samlaget, Oslo 1968
  • Peder Figenbaum, Elisabeth S. Koren, Tore Nilsen og Per G. Norseng: Fortellinger om kyst-Norge. Verdens fraktemenn. Norsk internasjonal skipsfart gjennom tusen år. 2009
  • Elisabeth S. Koren, Tore L. Nilsen: Fortellinger om kyst-Norge. Med saltvann i årene. Oslo 2013
  • Finn Olstad: Vår skjebne i vår hånd. Norsk Sjømannsforbunds historie. Bind I. Pax forlag,Oslo 2006
  • Atle Thowsen: Vekst og strukturendringer i krisetider: 1914–1939. Bind IV Bergen og sjøfarten. Bergen 1983
  • Bud & Hilsen 1912–1920
  • Sjøforklaringer over krigsforliste norske skip 1918.
  • Seilskipsregisteret
  • Vilhelm Vilhelmsen (red.): Den norske sjømannsmisjon i 75 år 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre ved generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen. J. D. Beyer boktrykker, Bergen 1939
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk Sjømannsmisjon i hundre år 1864–1964. Sjøfartskultur og misjonstanke. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964

20. aug 2020 kl 13.28 Ingrid Myrstad, Historikarverksemda

Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info