1973Leseværelset er ikke hva det engang var

Hva skulle Sjømannskirken så gjøre for å opprettholde kontakten med sjøfolkene i samme grad som tidligere? Dette spørsmålet preget organisasjonens virksomhet fra slutten av 1960-årene. Svaret ble et endret betjeningsmønster med hovedvekt på aktiv oppsøkende virksomhet. Før det første ble det i enda større grad enn tidligere satset på skipsbesøk. Sjømannsprestene fikk samtidig et større utvidet geografisk ansvarsområde, og måtte sette seg i bilen og kjøre lange avstander for å nå norske skip i de avsidesliggende havnene.

Allerede i 1962 var sjømannskirken i San Francisco den første til å skaffe seg kirkebuss for å bringe norske sjøfolk til og fra kirken. Å stå klar med kirkebussen på havna når skipene kom inn, viste seg å være et virkningsfullt tiltak for å få sjøfolkene med seg en tur på kjerka. I 1970 kunne over 20 av sjømannskirkene tilby en slik hente- og bringetjeneste.

I tillegg startet Sjømannskirken opp ny virksomhet i en rekke tankhavner, som Europoort nær Rotterdam i 1964, San Fernando på Trinidad i 1965 og i Dubai i 1973 der majoriteten av den norske tankflåten trafikkerte. En nyvinning ble også reisetjeneste i Japan i 1966, der sjømannspresten og assistenten lå på veiene hver dag for å nå ut til de norske skipene. Også opprettelsen av virksomhet på Moji i 1968 var et rent tiltak for å nå ut til sjøfolkene. 

Informasjonsarbeid basert på blant annet radio- og lydbåndtjeneste fikk også økt betydning i Sjømannskirkens virksomhet, og ble spesielt rettet mot skip som aldri var innom sjømannskirkehavner. I 1971 ble det igangsatt daglige sendinger med kristen sang og musikk, andakter, intervjuer og siste nytt fra Sjømannskirken. Hver søndag ble det sendt gudstjeneste fra en sjømannskirke. Informasjonsarbeidet kom utgjorde etterhvert en så betydelig del av organisasjonens virksomhet, at det i 1976 ble opprettet en egen informasjonsavdeling.

I første omgang viste Sjømannskirkens nye tiltak resultater. Til tross for en generell nedgang i skipsanløp i de fleste havner, kunne sjømannskirkene samlet sett fremdeles vise til gode besøkstall på over 800 000 besøkende i 1969.

Den internasjonale skipsfartskrisen som satte inn i 1973/1974 rammet norsk skipsfart hardt. Skipsfartskrisen var et resultat av OPECs oljeboikott mot vestlige land som støttet Israel i krigen mot Egypt og Syria. Boikotten førte til en drastisk prisøkning og dermed synkende etterspørsel etter olje på verdensbasis. Verdens tankfraktmarked raste sammen, og førte den norske tankflåten inn i en langvarig krise- og omstillingsperiode. Problemene forplantet seg, og også annen skipsfart ble rammet av synkende etterspørsel.

Umiddelbart førte skipsfartskrisen til ytterligere nedgang i antall norske skipsanløp i sjømannskirkehavner, ettersom skip ble lagt i opplag, solgt eller flagget ut. I tillegg førte krisen til at enda flere sjøfolk mistet jobbene sine og måtte gå i land. Fra ca. 60 000 sjøfolk sysselsatt i den norske handelsflåten i 1960, var antallet redusert til i underkant av 30 000 i 1975. Sjømannskirken eksistensgrunnlag, sjøfolkene, var med andre ord i ferd med å forsvinne. Og i 1975 hadde antall besøkende ved sjømannskirkene sunket til i overkant av 500 000, mot over 800 000 besøkende i første halvdel av 1960-årene. Tilbakegangen fortsatte i årene som fulgte.

Siden oppstarten over hundre år tidligere hadde Sjømannskirken vist seg som en tilpasningsdyktig organisasjon. Stadige etableringer og nedleggelser av sjømannskirker ble foretatt, etter hvor sjøfolkene til enhver tid var å finne i verden. Men i 1975, i Sjømannskirkens eget blad, Bud & Hilsen, ble følgende spørsmål stilt: «Er Sjømannsmisjonen akterutseilt?». Undringen var berettiget, for skipsfartskrisen hadde utløst behovet for en omfattende omstrukturering av organisasjonen. Det ble et spørsmål om marginalisering eller videre eksistens. Løsningen lå i nye brukergrupper.

Den store tilbakegangen av norske sjøfolk i utenriksfarten i 1970-årene sammenfalt med en økning av andre grupper nordmenn i utlandet, som turister, studenter, trailersjåfører og andre næringsdrivende. Sjømannskirkene fikk stadig flere henvendelser fra nye og voksende grupper med nordmenn i utlandet som ønsket kontakt. I et historisk perspektiv hadde dørene på sjømannskirkene alltid stått åpne for alle nordmenn i utlendighet, men relasjon ble nå en annen. Mens fastboende nordmenn i tidligere tider først og fremst hadde fungerte som trofaste støttespillere i arbeidet for sjøfolkene, ble sjømannskirkenes tjenester og arrangementer nå i økende grad tilpasset de norske fastboende gruppenes behov og ønsker.

I 1975 ble denne utviklingen tatt opp til prinsipiell diskusjon i Sjømannskirkens representantskap. Det viste seg imidlertid at selv om de ulike sjømannskirkene i handling orienterte seg mot nye grupper nordmenn i utlandet, så var organisasjonen på det formelle plan ennå ikke klar til å ta steget fullt ut. Representantskapets konklusjon var at sjømennene fremdeles skulle defineres som Sjømannskirkens primære målgruppe. En vedkjente seg ansvaret for arbeid blant andre grupper nordmenn i utlandet, så lenge det ikke gikk utover organisasjonens hovedformål.

Kort tid etter henvendte imidlertid Bispemøtet i Den norske kirke seg til Sjømannskirken med forespørsel om organisasjonen kunne ta på seg det folkekirkelige ansvaret for betjening av nordmenn i utlandet. Den prinsipielle debatten om endring i Sjømannskirkens grunnregel ble derfor tatt opp igjen på organisasjonens generalforsamling i juni 1976, der det ble fattet et enstemmig vedtak som åpnet opp for en likestilling mellom sjøfolk og andre grupper nordmenn i utlandet som målgrupper for Sjømannskirkens arbeid.