1989Der nordmenn er bør kirken være

Foreningens Utsendinge, hvad enten de ere ordinerede eller uordinerede, maa samvittighetsfullt benytte enhver Anledning til Evangeliets Forkyndelse for de til Stationerne ankommede steds bosatte Skandinaver...

Slik lød den første instruksen som ble vedtatt for Sjømannskirkens prester og personale 11. september 1865. Til tross for at arbeidet blant sjøfolkene var sjømannskirkenes hovedprioritet, så var Sjømannskirkens dører åpne for alle skandinaver i utlendighet helt fra begynnelsen av. De første prestene [lenke til tidslinjepunkt 1865] ble da også oppfordret til å organisere menigheter rundt kirkene i utlandet, og i de senere årene har de fleste sjømannskirkene blitt drevet av kirkekomiteer bestående av fastboende skandinaver. Sjømannskirkene ble ofte det naturlige åndelige sentrum i de skandinaviske immigrantmiljøene. Det var her en døpte barna sine og konfirmerte en de unge, og det var gjerne her en skapte seg et sosialt nettverk gjennom kvinneforeningsarbeid og ulike arrangementer på leseværelsene. Kirkene hjalp dem til å bevare kontakten med norsk kultur, og sjøfolkene som de møtte bidro til å holde «de nasjonale instinktene våkne og levende». Selv om disse fastboende skandinavene opp igjennom har vært svært viktige for sjømannskirkenes økonomi og virksomhet lokalt, forble de i mange tilfeller støttespillere til det egentlige arbeidet blant sjøfolkene.

Det skal for Sømændene, for deres Prester og for os være en vækkende, styrkende og oppmuntrende Tanke, at vor Landskirke har erkjendt sin Forpligtelse til at virke for vore Sømænd i det Fremmede, idet den har sat det kirkelige Stempel paa Foreningens Virksomhed.

Dette kunne en lese i en av Sjømannskirkens første årsmeldinger, fra 1865/1866. Selv om Sjømannskirken hadde fått landskirken – det vil si Den norske kirkes – velsignelse for arbeidet den gjorde, lå det altså ikke noe formelt mandat som Den norske kirkes forlengede arm i utlandet i dette «kirkelige stempel». Men Sjømannskirken hadde fått sin tilknytning til kirken ved at organisasjonens liturgi ble underlagt Biskopen i Bjørgvins tilsyn, og at Sjømannskirkens prester skulle bli ordinert til tjeneste på lik linje med andre prester i Den norske kirke. Sjømannskirken fikk også innpass i norske menigheters kirkeliv. Mange menigheter har i årevis tatt opp kollekt til Sjømannskirken og samlet julegaver til sjømennene til jul. Organisasjonen jobbet også tidlig for at sjøfolk og andre nordmenn i utlendighet skulle inkluderes i menighetenes forbønn under gudstjenesten i alle landets kirker. Resultatet var at fra det ble vedtatt ny høymesseliturgien ved kongelig resolusjon i 1887, har det i norske menigheter blitt bedt for «våre Landsmænd i det fjerne og paa Haavet».

Ved inngangen til 1990-årene slet Sjømannskirken med store økonomiske problemer. Bakgrunnen var i all hovedsak den omstruktureringen organisasjonen hadde vært igjennom siden midten av 1970-årene, som følge av krisen i norsk skipsfart og den store tilbakegangen i antallet norske sjøfolk. Omstruktureringen førte blant annet til at store grupper støttespillere som hadde identifisert seg med organisasjonens oppgaver overfor sjøfolk, var blitt borte.

Både gaveinntektene, kretsinntektene og lotteriinntektene ble betydelig mindre, og det samme gjaldt de årlige offerinntektene fra landets lokale kirkemenigheter. Resultatet var at organisasjonen fra midten av 1980-årene ikke lenger klarte å holde tritt med de økende driftsutgiftene, og spesielt i perioden 1988–1992 var underskuddene store – i 1992 på hele 7,7 millioner. Spørsmålet var hvordan Sjømannskirken skulle forvalte sin nye og omfattende oppgave som Norsk kirke i utlandet i en så sårbar økonomisk situasjon.

For å bøte på situasjonen ble det for det første foretatt betydelige nedskjæringer. Sjømannskirken i Le Havre ble nedlagt og over ti stillinger inndratt. På kort sikt bedret disse tiltakene økonomien, men for å få en langvarig løsning på problemet måtte inntektsnivået opp. Som et viktig ledd i dette arbeidet ble det sendt forespørsel til Stortinget om utformingen av en Stortingsmelding som skulle gjennomgå Sjømannskirkens virksomhet. Forhåpningen var at Stortingsmeldingen i spørsmålet om organisasjonens økonomiske situasjon, skulle konkludere med behovet for et betydelig løft i statsstøtten.

Sjømannskirken hadde allerede i 1966 mottatt statsstøtte for første gang, en støtte som tilsvarte ca. 7 prosent av det totale budsjettet. I 1970 fikk organisasjonen også for første gang bevilget et lite ekstratillegg for kirkelig betjening av fastboende nordmenn i utlandet. I 1988 tilsvarte statsstøtten i overkant av 18 prosent av organisasjonens totale budsjett. I 1992 var det offentlige tilskuddet steget til i overkant av 30 prosent av Sjømannskirkens inntekter.

Som følge av Sjømannskirkens mandat som Norsk kirke i utlandet ble det i Stortingsmelding nr. 49 (2002–2003) «Uten grenser, om kirkelig betjening av nordmenn i utlandet» anbefalt at de statlige bevilgningene måtte økes. Og i Stortingets innstilling året etter ble det vedtatt en målsetting om fullfinansiering av Sjømannskirkens personalkostnader knyttet til utearbeidet, i tillegg til finansiering av et visst antall nøkkelstillinger ved organisasjonens hovedkontor. En slik størrelse på statsstøtten ville medføre en økning til omtrent halvparten av organisasjonens totale budsjett.

Realiteten ble imidlertid en annen, og den prosentvise økningen i statsstøtten uteble. Nesten ti år senere, i 2013, informerte generalsekretær Audun Myhre i en åpen høring i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, informere om at Sjømannskirkens virksomhet igjen måtte nedtrappes om organisasjonen ikke fikk økte bevilgninger. Etterslepet var stort, og de statlige bevilgningene hadde stått stille i et tiår. I statsbudsjettet for 2014 var Sjømannskirkens bevilgninger fremdeles bare i overkant av 30 prosent av organisasjonens totale budsjett. Samtidig hadde Sjømannskirken økt bemanningen sin betraktelig for å imøtekomme behovet fra stadig flere nordmenn i utlandet.