Trener på virkeligheten

En buss med 47 DNB-ansatte på vei til en konferanse har kjørt av veien på E16 ved Sundvollen. Situasjonen er kaotisk og uoversiktlig på ulykkesstedet.

Det er heldigvis bare et øvelsesscenario denne gang. Men selv om denne bussulykken bare skjer på papiret, er det et ramme alvor for kursdeltakerne på DNB sitt hovedkontor i Bjørvika. I bakhodet ligger en erkjennelse om at noe tilsvarende kan skje.

Teori og rollespill

Det er en tidlig onsdag morgen i hovedstaden. På podiet nederst i konsernets store auditorium står operativ leder i Sjømannskirken, Jan Stellef Rønningen. Foran ham sitter 35 DNB-ansatte koronaspredt. De lytter og noterer.

– De neste timene skal vi trene på å være i førstelinjen. Det kommer til å bli intenst og hektisk, lover Rønningen.

I 30 år har Sjømannskirken reist rundt i Norge og holdt PIO-kurs for norske bedrifter og utdanningsinstitusjoner.

– PIO står for «pårørende», «informasjon» og «omsorg», forklarer Rønningen.

– For pårørende er det informasjon og omsorg som er den beste oppfølgingen i akuttfasen etter en krise.

Siden det første PIO-kurset ble holdt i 1990, har over 6000 ansatte fått opplæring i pårørendehåndtering, eller psykososialt støttearbeid som det heter på fagspråket.

– Å være til stede for mennesker som opplever kriser og ulykker i utlandet har alltid vært viktig for Sjømannskirken. Gjennom beredskapsavtalene vet bedriftene hva vi står for, hvilken kompetanse vi har og hva vi kan bidra med. Min erfaring er at når vi øver sammen, er terskelen også lav for å kontakte Sjømannskirken når en virkelig hendelse inntreffer.

Etter en kort teoretisk del i auditoriet, følger to runder med telefontrening og rollespill i mindre grupper. For teori er ikke nok. Man er nødt til å prøve selv. Man må ut av komfortsonen.

– PIO-kurset er ikke en øvelse, men vi har et scenario for at samtaletreningen skal være så realistisk som mulig. Målet er å øke mestringsevnen i vanskelige og sårbare telefonsamtaler, og øke viljen til å være en hjelper den dagen en krise eller ulykke blir en realitet, sier Rønningen.

Hektisk og intenst

I forbindelse med scenariet, der 47 DNB-ansatte er involvert i en alvorlig bussulykke, setter konsernet krisestab og oppretter en kontakttelefon for pårørende. Det er denne telefonen kursdeltakerne skal betjene de neste timene.

På hvert grupperom, med hver sin veileder fra Sjømannskirken, får deltakerne utdelt hendelsen det skal øves på. Midt på bordet er det plassert en høyttalertelefon. Nå er de i førstelinjen og skal kjenne på trykket som oppstår når en krise rammer. Deltakerne har bare noen minutter på seg før den første telefonen ringer. I starten får de ikke vite så mye mer om ulykken enn at den har skjedd. De må være forberedt på alt. Én etter én får deltakerne telefoner fra profesjonelle utøvere som spiller ulike roller. Fortvilte og bekymrede overlevende, kolleger og pårørende ringer inn for å få informasjon etter hendelsen. Selv om det bare er en fiktiv ulykke, tar alle i rommet treningen på alvor. Det blir hektisk og intenst. Samtalene er så ekte de kan bli, uten å være ekte.

Viktig samarbeidspartner

En av pådriverne for at DNB-ansatte skal kurses i pårørendehåndtering er konsernlege Jan Strømme.

– Omverdenen forventer at et selskap som DNB håndterer en akutt, stor krise med profesjonalitet. For at vi skal nå det nivået vi bør ha, av de som jobber i førstelinjen, er det veldig viktig at vi får en så god opplæring som mulig. Vi synes Sjømannskirkens modell fungerer veldig bra.

– Det er få kurs jeg husker noe særlig av, men telefontreningen jeg fikk da jeg tok PIO-kurset for seks år siden glemmer jeg aldri, sier Strømme.

Selv om det er flere aktører som tilbyr tilsvarende krisekurs, har Sjømannskirken vært en naturlig samarbeidspartner for DNB gjennom mange år.

– Det skyldes flere faktorer. Den opprinnelige grunnen er at DNB har mange filialer rundt omkring i verden, og vi har erfart at Sjømannskirken er et naturlig førstevalg ved en krise. I tillegg har DNB høy bevissthet på at ulykker og katastrofer kan skje. Vi må ha noen eksterne som kan lære oss opp i å håndtere spesielt telefonsamtaler, og eventuelt pårørendemøter.

DNB har brukt Sjømannskirken i mange år, og tilbakemeldingene har vært veldig gode. I en reell situasjon, selv her hjemme, ville DNBs HR-avdeling definitivt trukket inn Sjømannskirken til hjelp og støtte, sier Strømme.

Konsernlegen forteller at de fleste kriser eller ulykker som vil iverksette en kontakttelefon, og eventuelt et pårørendesenter, vil være i Oslo. Derfor er dagens kurs først og fremst for å øke kompetansen til dem som har arbeidsplass i Norge.  

Håndplukkede deltakere

Deltakerne på dette PIO-kurset er plukket ut gjennom en intern utlysning, forteller HMS-ansvarlig Unni Høiby.

– Alle som søkte kursplass måtte gjennom en «rekrutteringsprosess» og begrunne hvorfor de ønsket å delta. Det viste seg at vi har veldig mye kompetanse innenfor dette området, blant våre ansatte også, som vi ikke visste om fra før av.

Hun opplever at mange av de ansatte er motiverte for å bidra på andre arenaer.

– Vi har nå en ressursgruppe på 30–40 frivillige i konsernet, i tillegg til HR-avdelingen, som har vært gjennom flere opplæringsrunder. En del av oppdraget vårt nå blir å holde de frivillige motiverte og klare til å bistå krisestaben når det skulle være behov for det.

Høiby ser for seg at DNB bør ha PIO-kurs og andre tilsvarende beredskapskurs annethvert år.

Trygghet i kriser

– Hva var det vanskeligste å håndtere? Sinne? Gråt? Stillhet? Mangel på informasjon? Spør kursleder Jan Stellef Rønningen når deltakerne samles til et felles oppsummeringsmøte sammen med gruppeveilederne.

Etter to runder med samtaletrening er det fortsatt alvor å spore i ansiktene til flere av de ansatte. Det ble intenst og hektisk. Noen gir uttrykk for at kurset både var fysisk og psykisk krevende.

– Jeg håper at deltakerne har fått kjennskap til grunnleggende krisereaksjoner, men også egne reaksjonsmønstre. Ved å trene på telefonsamtaler har deltakerne forhåpentligvis opparbeidet seg en viss trygghet i møte med mennesker som er i krise. Samtidig ønsker vi at de har fått hjelp til å reflektere over sin egen rolle, sine styrker og svakheter, i dette arbeidet, sier Rønningen og legger til:

– Jeg får ofte høre fra kursdeltakere i etterkant at de håper de aldri får bruk for det de har lært. Men sannheten er at de fleste en dag får bruk for den kunnskapen, om ikke i jobbsammenheng, så i hverdagslivet.

Intervjuet er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 1/21.

FAKTA PIO-KURS

• «Pårørende – Informasjon –Omsorg» (PIO) er et kurs i å møte pårørende og etterlatte i en ulykkessituasjon.
• Det var Oljeindustriens Landsforening (nå Offshore Norge, red.anm.) som på slutten av 1980-tallet utfordret Sjømannskirken til å utvikle et kurs rettet mot oljeselskapene og arbeiderne. Første kurset ble holdt i 1990. Siden da har over 6000 ansatte i norske bedrifter gjennomført dette kurset i inn- og utland.
• Kurset har utviklet seg siden oppstarten, men grunnelementene og pedagogikken som veksler mellom teori og praksis, selvevaluering og gruppeevaluering, er den samme.
• Sjømannskirken har normalt 10–12 PIO-kurs i året for ansatte i norske bedrifter og utdanningsinstitusjoner.
• Les mer: sjomannskirken.no/pio-kurs