1875– Når jeg skal ha møte i foreningen, da pynter jeg huset som om Jesus skulle komme på besøk!

Sjømannskirken ble etablert i en tid med voksende organisasjonsmentalitet i Norge. Det var en økende sosial og demokratisk bevissthet i samfunnet generelt, og mange samlet seg i foreninger for å jobbe for samme sak – ikke minst på det religiøse området. Så snart forsamlingsfriheten var innført i 1842 ble det blant annet etablert egne norske misjonsorganisasjoner, og i kjølvannet fulgte den bredest rekrutterte kvinnebevegelsen i Norges historie – nemlig misjonskvinneforeningsbevegelsen.

Kvinneforenings-modellen kom fra kontinentet og var en effektiv måte å skaffe inntekter i til misjonsorganisasjonene på. Det gikk ut på at kvinner sluttet seg sammen i lokale arbeidsforeninger, som gjennom håndarbeid og lignende jobbet til inntekt for saken. Den første norske misjonsorganisasjonen, Det norske misjonsselskap, så verdien i en slik ordning og oppfordret norske kvinner til å gjøre det samme. Det tok ikke lang tid før norske kvinner tok opp tråden, og fra 1860-årene skjøt bevegelsen fart.

Denne måten å organisere hjemmearbeidet på fungerte så bra at den ble et forbilde for misjonsorganisasjoner som ble stiftet senere, inkludert Sjømannskirken, og misjonskvinneforeningene fikk etterhvert en forbløffende utbredelse i Norge. På det meste fantes det over 3000 kvinneforeninger på landsbasis som jobbet til inntekt for Sjømannskirken.

Den første kvinneforeningen som arbeidet til inntekt for Sjømannskirken ble etablert i Tjørvåg på Sunnmøre. Det var den driftige Sevrine Klungsøyr (1812–1889) som stiftet foreningen. Hun var på besøk hos noen av barna sine i Bergen sommeren 1864, nettopp på den tiden da Sjømannskirken ble stiftet. Under oppholdet i Bergen må hun ha fått med seg opptakten til stiftelsen av organisasjonen, for så snart hun var tilbake i hjembygda Tjørvåg tok hun initiativet til en lokal kvinneforening som skulle arbeide til inntekt for saken, etter modell fra misjonsforeningen i bygda. Flere hevder at denne nye foreningen allerede hadde satt i gang arbeidet sitt da Sjømannskirken ble stiftet den 31. august 1864.

Det var ikke unaturlig at Klungsøyr ble engasjert i Sjømannskirkens sak. Hun var selv gift med en skipper, og hadde ikke mindre enn fem sønner på sjøen. Hun visste med andre ord godt hva det ville si å ha sine kjære i fjerne farvann og i fremmede havner, og kjente farene sjømannslivet bød på. Tre av sønnene hennes omkom på sjøen – den ene så langt borte som i Svartehavet, og en annen lå gravlagt på St. Helena i Middelhavet.

Da Sjømannskirkens første styre sendte ut et opprop til alle landets menigheter og medkristne om å arbeide for saken med innsamling av penger, bokgaver og på annen måte, så de neppe for seg at kvinnene på sikt skulle bli de største bidragsyterne. Initiativet kom i første omgang fra kvinnene selv, og foreningene fungerte lenge helt på siden av de betalende medlemmenes avdelinger. Først ut på 1900-tallet ble kvinneforeningsmedlemmene regnet som medlemmer i Sjømannskirkens organisasjon.

Antallet kvinneforeninger var i de første 75 årene i kraftig vekst. I 1870 var det registrert 31 kvinneforeninger som jobbet for Sjømannskirken, ved århundreskiftet var antallet steget til 700. I 1939 hadde Sjømannskirken hele 3500 avdelinger og foreninger spredt over det meste av landet. Til sammenligning hadde Det norske misjonsselskapet på det meste mellom 3000 og 4000 kvinneforeninger i arbeid rundt århundreskiftet.

Mange av kvinneforeningene fordelte imidlertid utbyttet av arbeidet sitt mellom forskjellige misjonsorganisasjoner, og var slik ikke rene foreninger som kun arbeidet for Sjømannskirken.

Møtene i kvinneforeningene skulle også ha en oppbyggelig funksjon. Misjonskvinneforeningsbevegelsen framvekst hadde nær sammenheng med de mange vekkelsene som gikk over landet på 1800-tallet og som førte til at kvinner og menn gikk inn i et mer individualistisk orientert kristenliv. Foreningene bestod hovedsakelig av kvinner som hadde fått en ny intensitet i troslivet og foreningene ble deres åndelige hjem – stedet hvor de fikk det de trengte av oppbyggelse og fellesskap med andre kristne. Det ble sunget salmer, lest fra Guds ord, og det ble holdt andakt og bønn.

At kvinner hadde oppbyggelig samvær og åndelig fellesskap var ikke alltid uproblematisk sett fra datidens teologers ståsted. I 1864 fant det sted en debatt i Luthersk Kirketidende om det nye fenomenet misjonskvinneforeninger. Det ble hevdet at kvinnene gjennom foreningslivet på en unaturlig og skadelig måte ble dratt inn i offentligheten. Få organisasjoner tok hensyn til dette ettersom kvinneforeningenes bidrag raskt ble uunnværlige. I særlig konservative kretser ble problemet løst ved at en hentet inn presten for å holde andaktene på møtene.

I Bud & Hilsen, Sjømannskirkens eget blad, fant kvinneforeningene oppbyggelig stoff, andakter og prekener, bønner og salmer som egnet seg til et kvinneforeningsmøte. Å gi foreningsmedlemmene kunnskap om arbeidet ved Sjømannskirkens utestasjoner var en annen viktig hensikt med møtene. Mens kvinnene satt med håndarbeidene sine ble det lest høyt om organisasjonens gjerninger i de fjerne havnebyer.

Det grunnleggende i kvinneforeningenes virksomhet var de regelmessige møtene. På bygda var det ikke uvanlig at kvinneforeningsmøtet varte fra morgen til kveld, mange hadde lang vei å gå, og skulle de få noe ut av arbeidsdagen for Sjømannskirken måtte de starte tidlig. Møtene ble holdt i private hjem, i bygdas prestegård eller i leide forsamlingslokaler. Dette avhang av foreningens størrelse og lokale forhold. Medlemstallet varierte fra forening til forening.

Hovedhensikten med møtene var å arbeide, så møtene ble med rette kalt arbeidsmøter, og foreningene arbeidsforeninger. Arbeidsformene og håndarbeidsteknikkene varierte. På bygdene ble både rokk, karder og strikkepinner tatt i bruk, og kvinnene bar med seg ull og utstyr til møtet. De ferdige håndarbeidene kunne være alt fra ullsokker til vevde ullstykker. I byforeningene satt gjerne kvinnene med broderte herretøfler og silkeslips. Engelsk broderi og hardangersøm var teknikker som ble flittig benyttet.

Ulike arbeidsteknikker til tross, kvinnene på 1800-tallet levde i samfunn som ennå delvis var naturalsamfunn og hvor penger ikke var i omsetning i stor grad. Kvinnene gav det de hadde å gi, nemlig av sin arbeidsinnsats og sine tilgjengelige råvarer. De ferdige håndarbeidene som gikk til inntekt for saken var vitnesbyrd om stor offervilje og innsats. Det hadde helt sikkert vært bruk for ullsokkene i kvinnenes egen ungeflokk, og hun kunne ganske sikkert brukt tid og krefter på å lappe slitte arbeidsbukser framfor å sitte med hardangersøm til foreningens basar.

Kvinneforeningenes viktigste bidrag på 1800-tallet kom ofte i form av hjemmelagde gjenstander. Utfordringen ble å omsette disse til pengegaver som kunne sendes til Sjømannskirken. Så var spørsmålet, hvordan få størst mulig økonomisk utbytte av håndarbeidene?

Basaren skulle etter hvert vise seg å være en svært vellykket måte bringe inn penger på, og ideen var importert fra England. Det persiske ordet basar var opprinnelig brukt for å beskrive en orientalsk markedsplass. På begynnelsen av 1800-tallet ble basaren populær i England, og side om side med den kommersielle basaren utviklet velgjørenhetsbasaren seg. Også blant misjonskvinneforeningene i Norge ble basaren en svært vanlig og svært populær arbeidsform mot slutten av 1800-tallet. Selv om det ble ytret skepsis overfor den kommersielle ånd som rådet på basarene, var disse så innbringende at organisasjonene snart valgte å se bort fra slik kritikk.

Fra 1875 ble basaren kvinneforeningenes fremste verktøy i arbeidet til inntekt for Sjømannskirken. Og foreningenes økonomiske bidrag ble bare mer og mer betydningsfulle. Det ble etter hvert klart for mange at det var kvinnene som bar hele organisasjonen – de var simpelthen de flittigste, mest ivrige og mest trofaste støttespillerne organisasjonen hadde. Selv i vanskelige økonomiske tider kunne en stole på at kvinnene ytte samme innsats og leverte sine vanlige bidrag.