1936Spleiseprestene

Det har tradisjonelt vært en logistisk utfordring for sjømennene og offiserene som jobbet i den norske handelsflåten å få giftet seg. Helt fram til 1970-årene mønstret mannskapet på for to år om gangen, og satte som regel ikke sine ben på norsk jord i løpet av den tiden. Hadde en ambisjoner om å stige i gradene burde en helst ikke mønstre av i det hele tatt. Fra gammelt av var det ikke uvanlig at kapteinen selv seilte med konen om bord, men for resten av besetningen var det uaktuelt.

For sjømenn med gifteplaner gjaldt det derfor å møte sin forlovede i nærmeste havn, for å gifte seg med henne der. Men det gikk ikke alltid etter planen. Et eksempel fra 1907 viser hvor utfordrende det kunne være. En norsk kaptein kom da med sin forlovede til sjømannspresten i Rotterdam, Jens Andreas Saxe, og forlangt vielse. Det var lyst for dem i Kristiansand domkirke et par måneder tidligere, og bruden hadde umiddelbart reist til Fredrikshavn i Danmark sammen med sin far. Planen var å møte sin forlovede der for å gifte seg. Men dansk lov krevde at de først måttet oppholde seg i Danmark i minst tjue dager før de kunne vies, og så lenge kunne ikke skipet bli liggende i havn. Kapteinen reiste dermed videre til Skottland med forloveden om bord, men ble igjen nektet vielse. Det samme skjedde igjen i Russland, og i Danzig. «Efter at have reist sammen i henimod 2 maaneder ankom de rent fortvilede hid til R.dam og spurgte, om jeg ikke for Gud's skyld kunde vie dem.»

Sjømannsprestenes instrukser stilte krav til at de måtte respektere vertslandets lover ved vielser eller andre kirkelige handlinger. I mange land hadde ikke sjømannskirken vigselsrett, kun mulighet til å velsigne en vielse som allerede var utført av de lokale sivile myndighetene. Men den samme lovgivningen tok ofte ikke høyde for situasjoner der begge partene var bosatt i et annet land. Myndigheter hadde enerett på å foreta vielser, men kun for sine egne borgere. Dette var tilfellet i Rotterdam. Sjømannsprest Saxe valgte likevel å vie det slitne paret, selv om han formelt manglet tillatelse. I 1920 fant han så en kreativ løsning på problemet. Da hadde han tre kapteiner som ønsket å gifte seg i sjømannskirken i Rotterdam. Løsning ble til slutt funnet ved at vielsesseremonien ble utført om bord i skipet, «3 mil tilsjøs», det vil si rett utenfor den nederlandske territorialgrensen.

Tanken om å gifte seg i utlandet fikk fra 1990 et stadig sterkere fotfeste blant nordmenn. Det var ikke lenger bare de som allerede bodde utenfor landets grenser som ønsket å gifte seg et annet sted enn i moderlandet. I 2012 sa én av fem norske par sitt ja i utlandet. Denne trenden fikk Sjømannskirken merke. Fra midten av 1990-årene eksploderte antallet vigsler på sjømannskirkene, og det triplet seg i løpet av et tiår. I 2005 ble 1120 norske par viet av en sjømannsprest. Ved sjømannskirken på Gran Canaria det året måtte 50 par avvises i høysesongen på grunn av den store pågangen. Det ble satt en grense på seks bryllup i uken for at de ansatte også skulle få gjort andre nødvendige oppgaver.

Bryllupsboomen ute på sjømannskirkene fra midten av 1990-årene avspeilte nordmenns økende reiselyst, og hoveddelen av økningen bestod av norske charter-turister på ferie. København var lenge den mest populære sjømannskirken å gifte seg i, men ble akterutseilt av Gran Canaria i 1998. I 2009 satte kirken ny rekord med 214 vielser i løpet av året, og i 2012 kunne sjømannskirken smykke seg med tittelen Norges mest populære bryllupskirke.

I tillegg søkte mange takhøyden på sjømannskirkene. For par som synes det ble unaturlig med et kirkebryllup hjemme i Norge, men som likevel ønsket en kirkelig velsignelse av ekteskapet, var sjømannskirkene et godt alternativ. Det rådet lenge en forestilling om at de fleste ekteskapene som ble inngått i utlandet gjaldt gjengifte. En myte, mente sjømannsprest Gunnar Ellingsen på Gran Canaria i 1999, da de fleste som kom til ham for å giftes var unge par som ville vekk fra styr og mas og ønsket et lite privat og personlig bryllup.

Til tross for at Sjømannskirken ikke ønsket å ta opp konkurransen som bryllupskirke med Den norske kirke hjemme i Norge, skapte bryllupsboomen et uforutsett økonomisk spillerom ute på sjømannskirkene som ble ønsket velkommen. Helt siden de første sjømannsprestene ble sendt ut i 1865 har Sjømannskirkens virksomhet vært bygd på det prinsippet at organisasjonen sentralt dekker utgifter til lønn og husleie. Resten av utgiftene til det lokale arbeidet må den enkelte sjømannskirken skaffe selv, og store deler av driften ute har vært brukerfinansiert. For sjømannskirkene med vigselsrett fikk vielsene etter hvert stor betydning rent økonomisk, og ble et viktig bidrag til at de kunne drive bred virksomhet og være godt bemannet. I 2008 kunne sjømannskirken på Gran Canaria alene bokføre 700 000 kroner i bryllupsinntekter.

I takt med den generelle utviklingen der stadig flere gifter seg borgerlig, i tillegg til vielsenes økende økonomiske betydning for sjømannskirkene, falt skepsisen i  organisasjonen til sjømannskirkebryllup bort. I sitt 150. år legger Sjømannskirken vekt på å imøtekomme og legge til rette for alle gifteklare. Dette kommer blant annet til uttrykk i et utvidet tilbud med tanke på hvor vielsene foregår. Der organisasjonen tidligere ikke hadde sans for å ta vielsene ut av kirkerommet, la Sjømannskirken i 2013 mye krefter i å legge til rette for vielser utendørs, enten det nå var en ørkenvielse i Dubai eller en strandvielse i Pattaya.