http://fotoweb.sjomannskirken.no/fotoweb/embed/2014/08/b3da9d0b771f4f508f869b42ebeeb683.jpg

1953«Kvinnene ved sjømannskirkene skaper hjemlig hygge»

«Tante» Klara Bredvik, bestyrerinne av leseværelset i New York, la sin sjel i arbeidet med å skape et hjem i utlandet for sjømennene. Kvinner har siden starten spilt en sentral rolle i Sjømannskirkens arbeid både hjemme og ute, men det tok lenger tid før kvinnene ble integrert og fikk ledende stillinger i administrasjonsapparatet. Og ikke før i 1986 ble den første kvinnelige sjømannspresten ansatt.

I tillegg til de mange kvinneforeningene som spilte en viktig rolle i Sjømannskirkens hjemmearbeid, fikk kvinner helt fra starten av en viktig rolle også ute ved sjømannskirkene som ble etablert i verdens havnebyer. Først som prestefruer, assistentfruer og vaktmesterfruer som i forlengelse av sine ektemenns stillinger engasjerte seg frivillig for Sjømannskirkens sak. Senere kom så «bestyrerindene» og «husmødrene» i betalte stillinger på leseværelsene. Det tok imidlertid lengre tid før kvinner fikk innpass i styre og administrasjon, og den første kvinnelige sjømannspresten ansatt først i 1986.

Deres arbeid ved sjømannskirkene er uvurderlig. Det er en kjent sak at en kvinnehånd makter å få fram det hjemlige også på leseværelset. Og hva betyr ikke alle hjemmene som står åpne for våre sjøfolk, eller barna som vandrer fra kne til kne i sjømannsflokken. Vi er takknemlig for flokken av kvinner som også ute ved kirkene bærer gjerningen videre.  

Sitatet over er hentet fra en reportasje i Bud & Hilsen nr. 5/1956, og gir et innblikk i hvordan Sjømannskirken på denne tiden betraktet kvinnenes rolle i egen organisasjon. I samme reportasje får også seks sjømannsprestefruer og husmødre ute ved sjømannskirkene anledning til å fortelle om hvordan de opplever arbeidet sitt. Og svarene er relativt like: Arbeidet for Gud og for sjøfolkene er både givende og viktig. Et syn som trolig ikke hadde endret seg mye siden de første prestefruene dro ut med sine ektemenn til Sjømannskirkens første stasjoner.

Prestefruen - en gratisressurs

Ektefellen, i et historisk perspektiv i skikkelsen av «prestefruen», «assistentfruen» eller «vaktmesterfruen», var helt fra Sjømannskirkens begynnelse en viktig ressurs i organisasjonens arbeid. Når mannen hadde takket ja til ny jobb i Sjømannskirkens tjeneste i en av verdens fremmede havnebyer, fulgte kone og barn naturligvis med. Det var forventet at disse kvinnene deltok med liv og sjel i Sjømannskirkens arbeid, og det var sjelden snakk om godtgjørelse for jobben som ble utført.

I de aller første beretningene og årsmeldingene fra sjømannsprestene som reiste ut til Leith, North Shields og Antwerpen i 1865, hører vi så nær som ingenting om konene deres. Men de var der, og de involverte seg i ektemennenes arbeid for sjøfolkene. Akkurat som Nanna Holmboe Storjohann, konen til Sjømannskirkens grunnlegger Johan Cordt Harmens Storjohann. Da hun i 1868 flyttet til London sammen med ektemannen for åpne sjømannskirke i den store havnebyen, gikk hun umiddelbart og med hele sitt hjerte inn for å yte omsorg for sjøfolkene. Presteboligen ble et samlingssted for både misjonærer, sjømannsprester og sjøfolk, og Nanna gjorde sitt ytterste for at de skulle føle seg hjemme. Sammen med barna deltok hun på sjømannsfestene i kirken og på leseværelset.   

Og omtrent hundre år etter at Nanna Holmboe Storjohann utførte sine gode gjerninger for sjømenn i London, forteller prestefrue Inger Johanne Wremer til Bud & Hilsen nr. 15/1972 om det hektiske livet som prestekone i Sjømannskirkens tjeneste i Melbourne:

Fordelen ved å være her i Australia er at båtene ligger så lenge i havn at en ofte får god tid til å bli kjent med folk om bord. Det er derfor ofte naturlig å be dem hjem privat til en hyggestund. Mange sjøfolk gir uttrykk for takknemlighet over dette, men jeg synes ærlig talt at det gir en selv mest. Selv om det kanskje blir sene kvelder, så får en gjennom slike stunder venner for livet.

Som prestekone får en også – ved en stasjon som Melbourne – rikelig anledning til kontakt med kolonien på stedet, og i denne siden av arbeidet trekkes konen automatisk inn. Syforeninger er det jo naturlig at hun tar seg av, og gjennom basarer og lunsjer og diverse tilstelninger ved kirken, møter hun de fastboende. Når mannen har det travelt, faller også sykebesøk i kolonien ofte på konen. […] Det er så mange flere oppgaver jeg kunne ha nevnt, men det viktigste er vel likevel å kunne være en støtte for sin mann og stå last og brast med han. – Det kreves god helse for å være prestekone i Sjømannsmisjonen.   

Bestyrerinder og husmødrer på leseværelsene

Mens konene til Sjømannskirkens mannlige ansatte fortsatte å yte sin frivillige innsats verden over, ansatte organisasjonen i 1870-årene trolig sin aller første kvinnelige assistent, frøken Kirsten Hansen Aagaard, ved sjømannskirkens leseværelse i London. Dette ser imidlertid ut til å ha vært et engangstilfelle, for flere kvinner ble ikke ansatt ved leseværelsene før i 1910- og 1920- årene. Deres viktigste oppgave var å stå for serveringen ved leseværelsene, alene eller sammen med prestefruene, assistentfruene eller vaktmesterfruene.

I 1926 ble det så for første gang ansatt en «bestyrerinde», forløperen til stillingen som i etterkrigstiden gikk under navnet «husmor», med det overordnede ansvaret for driften av et leseværelset. At Sjømannskirken i slutten av 1920-årene bestemte seg for å overlate ansvaret for leseværelset til kvinnene, hang trolig sammen med utviklingen av en ny og bevisst strategi i organisasjonen – der Sjømannskirken ikke lenger bare skulle betraktes som kirkens forlengede arm i utlandet, men også som hjemmets forlengede arm på leseværelset [link til tidslinjepunktet 1887]. Strategien ble utviklet i møtet med de norske sjømennene som på denne tiden ble stadig yngre i gjennomsnittsalder. Leseværelset skulle i større grad enn før være et hjemmekoselig sted der sjømennene skulle bli møtt med den moderlige omsorgen de manglet ute på havet og i fremmed havn.

De kvinnelige assistentene, bestyrerindene og senere husmødrene som var ansatt og fikk betalt, var fram til 1970-årene som regel ugifte frøkner som før eller senere var ment å skulle gå inn i de gifte kvinners rekker. At kvinnenes roller og oppgaver ute ved sjømannskirkene i stor grad fulgte det generelle samfunnsidealet om kvinnen og hjemmet kom tydelig til uttrykk. De gifte kvinnene fulgte med mennene sine i deres arbeid, de var hjemmeværende i presteboligen med husarbeid og barn. Samtidig ytte de frivillig arbeid for Sjømannskirkens og den kristne sak.

Tante Klara

TANTE KLARA: Det var den etter hvert så legendariske «tante» Klara Breivik som ble Sjømannskirkens aller første «bestyrerinde» i 1926. Tante Klara styrte leseværelset i New York i nesten 40 år (1926–1962), og var en legende blant norske sjøfolk. Både under den store depresjonen i begynnelsen av 1930-årene og under andre verdenskrig var tante Klara en viktig støttespiller for norske sjøfolk i vanskelige tider. Hun styrte leseværelset med både omsorg og disiplin.

Foto: Bergens Sjøfartsmuseum/Sjømannskirken  

Et kvinnelig preg ved sjømannskirkene

Londonopprøret

I 1990-årene ble situasjonen til de medfølgende ektefellene satt i søkelyset innad i Sjømannskirken, gjennom det som i ettertid har blitt kalt «Londonopprøret». På den tiden var fremdeles de fleste ektefellene som fulgte med ut til sjømannskirkene kvinner. Men tidene hadde forandret seg. Norske kvinner var ikke lenger hjemmearbeidende, og ektefellene som fulgte med ut til sjømannskirkene hadde som regel både utdanning og fulltidsjobb hjemme i Norge.

At den medfølgende ektefellen måtte si opp jobben i Norge for å følge med ut på sjømannskirken, skapte ofte store vanskeligheter for en familieøkonomi som til vanlig var avhengig av to inntekter. Det var heller ingen garantier for at den medfølgende ektefellen skulle klare å få seg nytt arbeid i utlandet. I enkelte land var det til og med forbudt for utlendinger å ta seg jobb. Den økonomiske situasjonen til ekteparene som vurderte å reise ut i arbeid for Sjømannskirken ble dermed ofte avgjørende for om de faktisk hadde mulighet til å reise ut eller ikke.

Samtidig hadde ting også endret seg ute ved sjømannskirkene. Driften var på mange måter blitt profesjonalisert i forhold til tidligere, med rutiner, regelmessige stabsmøter og definerte verdidokumenter som basis for hvordan gjestene skulle imøtekommes. De medfølgende ektefellene ble som tidligere betraktet som en verdifull ressurs gjennom sin frivillige innsats, men ble ikke lenger betraktet som fullverdige medlemmer av kirkestaben – ettersom de strengt tatt ikke var ansatt. Ofte fikk de ikke opplæring i rutinene ved kirken når de først ankom og fikk heller ikke delta på stabsmøtene. Resultatet var at mange ektefeller rett og slett kunne føle seg utenfor det kollegiale fellesskapet ved sjømannskirkene, og ikke fant seg til rette i sin nye tilværelse. 

«Londonopprøret» fant sted ved sjømannskirken i London i 1994, og ble startet av Nora Blaasvær og to andre kvinner som hadde fulgt med ektemennene sine ut til sjømannskirken. Kvinnene hadde vært studenter eller yrkesaktive hjemme i Norge, og avsluttet jobb og studier ved utreise. De tre medfølgende konene involverte seg raskt i sjømannskirkens arbeid både på frivillig basis og noen ganger gjennom betalte vakter når det var behov for vikarer i den faste turnusen. Men til tross for at de deltok aktivt i arbeidet på kirken, opplevde de å ikke bli inkludert som fullverdige stabsmedlemmer, og en tiltagende frustrasjon vokste frem blant dem. Alle tre gjorde forsøke på å finne jobb utenfor sjømannskirken, samtidig som de også ønsket å være en del av fellesskapet og bidra i kirken.

Da Sjømannskirkens hovedstyre samme året kom på besøk ved Londonkirken, tok kvinnene sammen med sine ektemenn opp saken – ettersom de var klar over at dette også gjaldt andre ektepar ved andre sjømannskirker. Som følge av denne samtalen gjorde hovedstyret i desember 1994 vedtak om å opprette et eget utvalg som så nærmere på hvordan Sjømannskirken bedre kunne legge til rette for at de medfølgende ektefellene i større grad skulle inkluderes i arbeidet og stabsfellesskapet ved sjømannskirkene. Resultatet ble en ordning der ektefeller av heltidsansatte ved sjømannskirkene ble tilbudt et lønnet deltidsengasjement – slik at også de skulle ha noe å dra ut til.

Kvinner får innflytelse i administrasjonsapparatet

Kvinnekampen, som preget det norske samfunnet fra 1880-årene av, gjorde seg også gjeldende i Sjømannskirkens organisasjon. I Sjømannskirkens frivillige hjemmearbeid spilte kvinneforeningene fra starten av en avgjørende rolle. Allerede i 1893 ble det sendt inn forslag om en endring i Sjømannskirkens grunnregel, om at individuelle kvinnelige medlemmer skulle få representasjonsrett i generalforsamlingen – og dermed stemmerett.

Forslaget ble nedstemt.

Men i 1903 banet et nasjonalt kirkelig vedtak vei – kvinner fikk stemmerett ved menighetsrådsvalg på samme vilkår som menn. Året etter fulgte Det norske misjonsselskap opp og gav kvinner stemmerett i organisasjonen. Saken kom igjen opp til behandling på Sjømannskirkens generalforsamling i 1905. Hovedstyret stilte seg nok en gang negativt, og Sjømannskirkens grunnlegger, Johan Storjohann var enig:

At kristelige organisasjoner gav kvinner stemmerett før allmenn kvinnelig stemmerett var politisk gjennomført i Norge var oppsiktsvekkende. Særlig innenfor kirkelige konservative kretser var det mange som reagerte. Men Sjømannskirkens generalforsamling i 1905 stemte mot styret og vedtok stemmerett for kvinner i organisasjonen med 117 stemmer mot 33. Dette var en anerkjennelse av den store betydningen kvinnenes arbeid hadde for organisasjonen.

Gjennom Sjømannskirkens 150 år lange historie har alle generalsekretærene vært menn, men kvinner fikk gradvis etter stemmerettsvedtaket i 1905 innpass i hele organisasjonsapparatet. I 1915 ble det vedtatt at kvinner kunne være med i kretsstyrene, men et vedtak om flertall av menn i kretsstyrene ble ikke fjernet før i 1937.

Og først i 1931 ble kvinneforeningene formelt sett innlemmet i organisasjonen som selvstendige enheter med representasjonsrett i generalforsamlingen. Tre år tidligere, i 1934, ble Aslaug Mohr valgt inn som første kvinne i hovedstyret. Men ikke før i 1982, riktignok som den første landsomfattende kristne organisasjon, fikk Sjømannskirken en kvinnelig styreleder. Da var det lærer og tidligere husmor ved sjømannskirkene i Hamburg og Montreal, Målfrid Espedal Ihle, som ble valgt til vervet. 60 år etter at Sjømannskirken fikk sin første kretssekretær i 1925, trådte en kvinne inn i rekkene. Det var tidligere husmor fra sjømannskirken i Dubai og Gøteborg, Bente Duckert, som i 1985 ble Sjømannskirkens første kvinnelige kretssekretær i Sunnmøre krets.

Storjohann

Det havde været ham [Storjohann] en stor Glæde at erfare, at Hovedbestyrelsen havde havt Frimodighed og Kraft til at fraraade, at Kvinder gaves Adgang til at deltage i Generalforsamlingens Forhandlinger. Efter [Storjohanns] Mening stred denne reform ligefrem mod Guds Ord (1. Kor. 14, 34 flg. «Ligesom i alle de Helliges Menigheder, skal eders Kvinder tie i Menigheds-Samlingene: thi det tillades dem ikke at tale, men skal underordne sig, som ogsaa Loven siger. Men vil de faa Rede paa noget, da skal de spørge sine egne Mænd hjemme; thi det sømmer sig ikke for en Kvinde at tale i Menigheds-Samling.») Til Ære for Kvinderne maatte det siges, at de ikke didtil havde stillet noget Krav om at faa tale i Forsamlingerne, og man fik da haabe, det heller ikke vilde ske i Fremtiden. Kvinderne havede Talegaver nok; fra den Side var der intet i Veien for, at de ogsaa kunde træde op og holde Bibellæsning ligesaa godt som en Mand. Men Kvinderne var ikke saaledes konstruerede, at de taalte at træde offentlig op. OM KVINDERS VALGBARHED TIL FORENINGENS GENERALFORSAMLINGER, REFERAT AF FORHANDLINGERNE VED DEN 15DE GENERALFORSAMLING I KRISTIANIA FRA 12. TIL 15. OKTOBER 1905

Første kvinnelige styreleder

FØRSTE KVINNELIGE STYRELEDER: Første kvinnelige styreleder i Sjømannskirkens hovedstyre, Målfrid Espedal, taler til en fullsatt forsamling av organisasjonens støttespillere i Haugesund bedehus tidlig i 1980-årene.

Foto: Sjømannskirken

Første kvinnelige sjømannsprest i verden

I 1983 gjorde Sjømannskirken følgende prinsippvedtak som åpnet for kvinnelige prester i organisasjonen:
«Den norske Sjømannsmisjon har ingen prinsipielle teologiske innvendinger til bruk/ansettelse av kvinnelige prester i organisasjonen på alle plan.»

Avgjørelsen ble fattet ut i fra det samme teologiske grunnlaget som Den norske kirke hadde lagt seg på i 1973 når det gjaldt ordinering av kvinnelige prester, etter den opphetede debatten som hadde fulgt ordinasjonen av Ingrid Bjerkås som Den norske kirkes første kvinnelige prest i 1961. Den norske kirkes endelige standpunkt var at ingen av de teologiske innvendingene som var kommet opp i debatten, eller henvisningen til historisk tradisjon om kun mannlige prester, var sterke nok til å begrunne et prinsipielt forbud mot ordinasjon av kvinnelige prester.

Om Den norske kirke hadde konkludert med dette allerede i 1973, var altså Sjømannskirken litt senere ute. Organisasjonen gikk imidlertid foran misjonsorganisasjoner som Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap, der temaet fremdeles ble debattert i begynnelsen av 1990-årene.

I tillegg til de teologiske aspektene, var det i Sjømannskirken også blitt diskutert hvilke praktiske utfordringer ansettelsen av kvinnelige sjømannsprester kunne ha. Én innvending var at kvinner ikke kunne gå alene i de farligste havneområdene ved noen av utestasjonene. Etter å ha sendt ut forespørsel om uttalelse til samtlige av kretsene hjemme i Norge og til alle sjømannskirkene, ble det imidlertid tydelig at det innad i organisasjonen var et solid flertall for å åpne opp for kvinnelige sjømannsprester. Vedtaket ble vedtatt uten store indre motsetninger i organisasjonen.

Først tre år etter vedtaket – og 25 år etter at Den norske kirke fikk sin første kvinnelige prest – ble den første kvinnelige sjømannspresten ansatt i 1986. Det var Anne Grethe Hagen som ble ansatt som sjømannsprest ved sjømannskirken i London. Og i følge Aftenposten, var Haugen faktisk den første kvinnelige sjømannspresten i verden. Ti år etter at Sjømannskirken åpnet opp for kvinnelige sjømannsprester var 16 prosent av organisasjonens sjømannsprester kvinner.

Kvinnelige sjømannsprester?

INGEN INNVENDINGER: Slik så tegner i Bergens Tidende Leif Raa for seg at en kvinnelig sjømannsprest kom til å se ut. Sjømannskirken gjorde det året et prinsippvedtak om at organisasjonen ikke hadde noeninnvendinger – verken prinsipielle eller teologiske – til ansettelse av kvinnelige sjømannsprester. Illustrasjon: Leif Raa/Trykket i Bud & Hilsen nr. 10/1983

Kvinnelige sjømannsprester

Kilder

  • Bjørn Hanson m.fl.: Kirke i verdens hverdag. Den norske Sjømannsmisjon 1864–1989. Den norske Sjømannsmisjons Forlag, 1989
  • Bud & Hilsen nr. 12/1982; nr. 3/1983; nr. 10/1983; nr. 5/1986; nr. 5/1994; nr. 3/1995; nr. 10/1995
  • E-post fra Nora Blaasvær 28.1.2014
  • Kristin Fjelde Tjelle: «Misjonskvinneforeningsbevegelsen i Norge», Norsk tidsskrift for misjon, nr. 3/1999
  • «Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne i dens første 25 Aar 1864-1889».  John Griegs Bogtrykkeri, Bergen 1889
  • «Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havner i 50 år 1864-1914». A/S John Griegs Boktrykkeri, Bergen 1914
  • «Første kvinnelige sjømannsprest i verden», Aftenposten 9. august 1986
  • «Sjømannskirken skriver historie», Aftenposten 15. august 1990
  • Roald Kverndal: «Sjømannskirkens grunnlegger Johan Cordt Harmens Storjohann (1832–1914)», Gjengitt fra forfatterens prøveforelesning til den teologiske  doktorgrad ved Oslo Universitet 1. juni 1984 under tittelen «Storjohann som sjömannsprest: Med særlig henblikk på hans bidrag til en maritim pastoralteologi.»
  • Marie Michelet: Minner og Tidsbilleder, Dreyers Forlag, Oslo 1946
  • Sjømannskirkens årbok 1994–2002
Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info