2004Når katastrofen rammer

Allerede samme kveld som katastrofen hadde inntruffet fikk Sjømannskirken forespørsel av den norske ambassaden i Thailand om å komme til Phuket, der rundt 3000 nordmenn var på juleferie. Tidlig om morgenen dagen etter ankom sjømannsprest Hilde Sirnes fra sjømannskirken i Bangkok, etterfulgt av ambulerende sjømannsprest Stein Vangen som fløy inn fra Bali. Ettersom omfanget av hendelsen ble tydeligere, ble sjømannskirkens stab av både ansatte og frivillige forsterket i dagene som fulgte. Det ble en hard tørn for de involverte. Til sammen gikk over 220 000 menneskeliv tapt, i det som regnes som en av verdens største naturkatastrofer i nyere tid – og 84 av de omkomne var nordmenn.

Sammen med den norske ambassaden og Europeiske forsikring fikk Sjømannskirken dagen etter hendelsen opprettet et pårørendesenter på Phuket International Hospital. Ved pårørendesenteret var det et voldsomt trykk de første dagene, av desperate personer som lette etter savnende og av etterlatte som sørget over sine døde. Sjømannskirkens hovedoppgave var å bidra med omsorg og sorgarbeid. Mellom annet ble de daglige minnestundene på plenen utenfor pårørendesenteret viktige for mange, der kunne en tenne lys for håp eller til minne. Sjømannskirkens stab arbeidet samtidig aktivt med å nå ut til flest mulig skadede og pårørende nordmenn i området, og bistod også med praktiske oppgaver som å assistere ambassaden med registreringsarbeid og ved å gå rundt å lete etter savnede nordmenn blant døde kropper.

Sjømannskirkens hjelpearbeid i sammenheng med katastrofen fikk i alt både en omfattende og langvarig karakter. I tillegg til den lokale innsatsen i ukene som fulgte, var sjømannskirkene i en rekke land i beredskap for å bistå de rammede under turen hjem til Norge. Organisasjonen var også en del av hjelpeapparatet for de hjemkomne som trengte videre oppfølging i etterkant. Knappe tre uker etter tragedien ble det åpnet egen sjømannskirke i Phuket, som stod åpen i ett år.

I alt var mer enn 40 medarbeidere fra Sjømannskirken direkte involvert i det som i ettertid har blitt omtalt som organisasjonens største mobilisering siden andre verdenskrig.

Sjømannskirkens erfaring på området kan i et historisk perspektiv trekkes helt tilbake til etableringen, ettersom organisasjonen siden starten har hatt et diakonalt tyngdepunkt. Mange av de første norske sjømannsprestene som reiste ut i verden, også på eget initiativ gikk langt utover sin arbeidsinstruks for å hjelpe de som trengte det. Sjømansprestene fungerte som både forkynnere, sjelesørgere og praktiske organisatorer av sosialt hjelpearbeid – ofte i samarbeid med andre frivillige organisasjoner og norske utenriksstasjoner.

Slik ble grunnlaget lagt for en praksis der de ansatte tok på seg et mangfold av arbeidsoppgaver i Sjømannskirken. Og både gjennom hverdagsarbeidet ved de ulike kirkene, men også under ekstreme situasjoner som første og andre verdenskrig, fikk organisasjonen høstet erfaring i beredskap og krisehåndtering. I et kortere perspektiv gikk Sjømannskirkens pårørendeomsorg, sorgarbeid og krisehåndtering fra begynnelsen av 1980-årene gjennom en betydelig profesjonalisering, og ble organisert inn i et aktivt kirkelig beredskapsarbeid.

Det var erfaringene prestene gjorde seg på oljeplattformene i Nordsjøen som ble begynnelsen på en økt satsing og profesjonalisering av Sjømannskirkens arbeid på beredskapsfeltet. Og, som det hadde vært i organisasjonens tidlige år på 1800-tallet, var det også denne gangen de enkelte sjømannsprestene som først og fremst tok initiativ og ledet vei. Begynnelsen på Sjømannskirkens beredskapsordning var med andre ord ingen bevisst og overordnet satsing fra ledelsen i organisasjonen.

Som følge av Alexander Kielland-ulykken i 1980 der 123 mennesker mistet livet, ble krisehåndtering og psykososial oppfølging satt på dagsorden i oljeindustrien – og etter hvert også det offentlige Norge og andre norske industrier. På plattformene fikk nordsjøprestene en naturlige plass i dette arbeidet, og også sjansen til å påvirke utformingen av innholdet. Spesielt Terje Bjerkholt, som ble ansatt som nordsjøprest i 1984, begynte å jobbe for at Sjømannskirken i sin helhet skulle satse mer på beredskap og krisehåndtering. Hovedstyret i Sjømannskirken viste imidlertid ikke særlig interesse for temaet, og det ble derfor noe nordsjøprestene syslet med og utviklet på egen hånd. De tok blant annet selv initiativ til å samle kunnskap fra ulike hendelser, etablere et faglig nettverk og til videreutdanning. I 1990 startet også Bjerkholt, sammen med kollegaen Kjell Jensen, kurset «Pårørende – Informasjon – Omsorg» (PIO), som gav innføring i hvordan en bedriftsledelse burde møte pårørende og etterlatte i en ulykkessituasjon.

Det var ikke før i 1990-årene at Sjømannskirken som helhet fikk økt forståelse og interesse for å arbeide med beredskap og krisehåndtering på denne måten. Dette hadde sammenheng med organisasjonens nye mandat som Norsk kirke i utlandet, som førte med seg utvidede forpliktelser overfor nordmenn i utlandet. Utviklingen av en omfattende beredskapsordning ble derfor mer aktuelt enn tidligere og ble satt på dagsorden. I midten av 1990-årene ble det for første gang etablert beredskapskontrakter direkte mellom Sjømannskirken og oljeselskaper i Nordsjøen eller norske rederier. Avtalene innebar at Sjømannskirkens verdensomspennende nettverk og ressurser innen kriseberedskap ble stilt til disposisjon ved behov.

Internt i organisasjonen ble det igangsatt øvelser og kompetansehevende tiltak for å formidle kunnskap om beredskap og krisehåndtering ute ved de ulike sjømannskirkene. Sentralt i dette arbeidet stod spørsmålet «Kan sorgen og fortvilelsen tas hånd om på en bedre måte ved at alle er forberedt og vet hvem som skal gjøre hva?» Og våren 1999 ble det så for første gang laget og vedtatt en overordnet strategi for beredskap i Sjømannskirken, som inneholdt en klart definert ansvarsfordeling både sentralt og ved de ulike sjømannskirkene ute i verden. Et viktig hendelse var også samarbeidsavtalen som kom i stand mellom Sjømannskirken og Europeiske reiseforsikringer i 2001 om beredskap og krisehåndtering. Avtalen innebar at de to aktørene skulle samarbeide bredt gjennom å koordinere ressursene sine ved større katastrofer og ulykker i utlandet og gjennom å trekke på hverandres verdensomspennende nettverk.

I 2002 var utviklingen på denne fronten kommet så langt at Sjømannskirken opprettet en halv stilling som beredskapsleder. Organisasjonens målsetting når det gjelder beredskap var i 2013 følgende: «Sjømannskirken ønsker å være til stede som en samarbeidspartner ved ulykker og katastrofer på norsk kontinentalsokkel og utenfor landets grenser. Sjømannskirken skal i omsorgs- og normaliseringsarbeidet kunne bistå med kirkelige diakonale tjenester.»  

Sjømannskirken opplevde gjennom 2000-årene økt etterspørsel etter bistand og oppfølging ved kriser og ulykker. I tillegg til egne beredskapsplaner, samarbeid med Europeiske Reiseforsikring og Utenriksdepartementet, hadde Sjømannskirken per 2013 over 190 direkte beredskapsavtaler med norske bedrifter, organisasjoner og utdanningsinstitusjoner.

At Sjømannskirken, og ikke en annen organisasjon med livssynsnøytralt ståsted, har fått en så viktig rolle i både offentlig beredskapsarbeid og hos ulike bedrifter og organisasjoner har vært gjenstand for diskusjon. Sjømannskirkens svar på dette har vært at ved ulykker og i krisesituasjoner så opptrer organisasjonens medarbeidere først og fremst som medmennesker og sorgarbeidere og ikke som evangelister. Organisasjonen forklarer også etterspørselen etter deres bistand, ut i fra deres kunnskap og handlekraft i møte med mennesker i svært belastede situasjoner. På grunn av Sjømannskirkens tilstedeværelse i så mange land verden over, blir organisasjonen også stadig involvert i hendelser som de kan høste erfaringer fra.