I 1945 åpnet Sjømannskirken leseværelse i Alexandria i Egypt. Assistent ved Sjømannskirken, Ingvald Henriksen, ble utnevnt til bestyrer, og hadde også ansvaret for å besøke norske sjøfolk i Suez og andre omkringliggende havner. Virksomheten ble nedlagt igjen allerede i 1946.
Den karibiske øya Aruba, like utenfor kysten av Venezuela, etablerte seg som en stor utskipningshavn for olje i løpet av mellomkrigstiden. Som et ledd i satsingen på å nå sjøfolkene som jobbet på de norske tankskipene etablerte Sjømannskirken seg på øya kort tid etter andre verdenskrig. Sjømannskirken på Aruba var lenge svært populær og holdt dørene åpne i nesten 30 år, fra 1947 til 1976.
«Den minste, men den mest hjemlige» ble det sagt om Sjømannskirkens første tilholdssted i Baltimore. Etablert i 1919 som bistasjon til Philadelphia, ble sjømannskirken i Baltimore et viktig samlingspunkt både for norske sjøfolk og norske utvandrerfamilier. I 1985 ble sjømannskirken solgt, og organisasjonens virksomhet i Baltimore omdefinert til reisetjeneste for USAs østkyst.
Interessen for kirkelig tilstedeværelse blant nordmenn i Brüssel var stor, og sjømannskirken i Antwerpen hadde i en årrekke holdt gudstjenester og arrangert konfirmantundervisning for nordmenn i området. Ettersom Sjømannskirken i denne perioden for alvor rettet blikket mot andre grupper nordmenn i utlandet enn bare sjøfolk, bestemte organisasjonens seg for å sende en egen prest til innlandsbyen i 1982.
I mange år var Cardiff, hovedstaden i Wales, sentrum for Sjømannskirkens arbeid sørvest i Storbritannia. Organisasjonen etablerte seg i byen så tidlig som i 1866. Bakgrunnen var det store antallet norske skip involvert i transport av norsk tømmer til byene rundt Bristolkanalen med eksport av kull i retur.
Etableringen av en sjømannskirke i Constantza på den rumenske kysten ved Svartehavet, står som et eksempel på hvilken handlekraft og engasjement det fantes blant organisasjonens kvinneforeninger hjemme i Norge. Sjømannskirken ble åpnet i 1935, men nedlagt igjen etter kort tid i 1939.
Sjømannskirken i Europoort ble åpnet i 1964 for å betjene de store nye havneanleggene utenfor Rotterdam. Kirken ble innviet av Kong Olav, og bar også hans navn. På det meste besøkte over 14 000 sjømenn sjømannskirken i 1973, og sjømannskirkens ansatte utførte over 900 skipsbesøk. På grunn av nedgang i antallet norske skip og sjøfolk ble virksomheten innstilt i 1992.
Sjømannskirkens arbeid i Glasgow begynte allerede i 1866, men kom ikke inn i faste former før i 1909. Virksomheten ble nedlagt igjen i 1932, som følge av en tilbakegang i norsk skipsfart på havnebyen. Under andre verdenskrig opphold mange norske sjøfolk og andre grupper nordmenn seg i Glasgow, og Sjømannskirken tok derfor opp igjen arbeidet i perioden 1941–1947.
Helt siden etableringen av sjømannskirken i Leith nær Edinburgh i 1865, ble også havnebyen Grangemouth jevnlig besøkt av sjømannsprester og assistenter. I 1893 åpnet organisasjonen eget leseværelse i byen. Utenom et opphold i arbeidet under første verdenskrig, hadde Sjømannskirken virksomhet i byen fram til 1932.
Da Sjømannskirken besluttet å etablere seg i Gøteborg i 1947, hevet kritiske røster seg med innvendinger. Kunne det virkelig være behov for en sjømannskirke bare noen timer fra den norske grensen? Sjømannskirkens generalforsamling vedtok i juni 2011 å legge ned sjømannskirken i Gøteborg fra 1. september samme år.
Som en av verdens største havnebyer dukket Hong Kong stadig opp på Sjømannskirkens radar, men det var ytre omstendigheter som gjorde at arbeidet for alvor kom i gang i byen i 1938. Bakgrunnen for etableringen finnes i andre verdenskrig og i en legende av en sjømannsprest. Sjømannskirken i Hong Kong hadde sin storhetstid i 1950- og 1960-årene, og ble lagt ned i 1983.
Sjømannskirken kom til Le Havre ved Seinens munning i Normandie allerede i 1872. Som en av Europas største havner var Le Havre et viktig anløpssted for norske skip, og byen fungerte som innskipningshavn for Paris i tiden før Seinen ble oppmudret. Sjømannskirken hadde virksomhet her fram til 1992.
Den en gang så travle havnebyen Leith like utenfor Edinburgh, er blitt kalt Den norske sjømannskirkens vugge. Det var her «Sjømannskirkens far» Johan Cordt Harmens Storjohann fikk sitt kall om å starte kirkelig arbeid for skandinaviske sjøfolk i utenlandske havner. Det var også den aller første havnebyen hvor Sjømannskirken etablerte seg i 1865. I over hundre år var sjømannskirken i Leith et samlingssted for skandinaviske sjøfolk og fastboende i området.
«Og Liverpool er vel den styggeste by som ei skute kan tenkes å gå til […] Og likevel minnest eg jamt på min veg den kyrkja i Liverpool by. For der vart eg frelst ifra djevel og død og føddest til livet på ny,» heter det i Hartvig Kirans vise om Liverpool. Kirken det refereres til i teksten er sjømannskirken i Liverpool som åpnet i 1920.
Sjømannskirken kom til London i 1868 bare fire år etter at organisasjonen var stiftet, og det var grunnleggeren Johan Cordt Harmens Storjohann som dro til millionbyen for å ta opp virksomheten blant skandinaviske sjømenn. En egen sjømannskirke ble bygget i 1872. Spesielt under de to verdenskrigene ble sjømannskirken et viktig samlingspunkt.
Sjømannskirken etablerte seg i Montreal i 1929, og ble et samlingspunkt for sjøfolk så vel som fastboende skandinaver gjennom 65 år. Arbeidet ved kirken var lenge sesongbetont, ettersom sterk kulde om vinteren hindret skipstrafikk på St. Lawrence-elven om vinteren. Virksomhet ble lagt ned i 1994.
I andre halvdel av 1800-tallet kom en økende andel norske skip til New Orleans. Mange nordmenn slo seg også ned i havnebyen i denne perioden, de fleste tilknyttet skipsfartsnæringen. Sjømannskirken etablerte seg i New Orleans i 1906. Sjømannskirken besluttet å legge ned virksomheten i 2016.
I 1929 ble pastor E.N. Ravnan sendt til Norfolk, Virginia, for å starte prøvevirksomhet på vegne av Sjømannskirken. Arbeidet ble tatt opp blant annet etter oppfordring fra Den norsk-amerikanske kirke i byen. Sjømannskirkens tilstedeværelse ble imidlertid kortvarig, da arbeidet ble avsluttet allerede i 1931.
I havnebyene North Shields og Newcastle, nordøst i England, ankom rundt 10 000 skandinaviske sjømenn årlig i midten av 1860-årene. Og den nyetablerte Sjømannskirken etablerte seg i North Shields allerede i 1865, som den andre av organisasjonens stasjoner. Virksomheten ble lagt ned i 1967.
Det var norske bedrifter som i 2009 kontaktet Sjømannskirken med ønske om at organisasjonen skulle etablere virksomhet i Okpo, på øya Geoje i Sør-Korea, hvor rundt 800 nordmenn oppholdt seg i forbindelse med arbeid. De fleste var engasjert som prosjektansatte innen bygging av skip- og oljerigger på øyas store skipsverft Samsung, DSME og Hyundai. I mars 2018 ble Sjømannskirkens virksomhet i Okpo avviklet.
Det fortelles at i havnebyen Pensacola i Florida på sørøstkysten av USA kunne det være opptil 50 norske seilskuter i havn samtidig. På grunn av de mange norske sjømennene som ankom, etablerte derfor Sjømannskirken sin aller første stasjon i USA nettopp her i 1876. Virksomheten ble lagt ned igjen i 1922.
Da sjømannsprest Halvor Midtbø ankom Philadelphia for å starte prøvevirksomhet på vegne av Sjømannskirken i 1912, måtte han selv ta i bruk hammeren for å få skikk på de nedslitte lokalene kirken disponerte. Det tok imidlertid ikke lang tid før en gjeng fastboende nordmenn strømmet til for å gi presten en hjelpende hånd. Gjennom hele 70 år var sjømannskirken et samlingsted for skandinaviske sjøfolk og fastboende i den store havnebyen, før virksomheten ble nedlagt i 1982.
Sjømannskirken var tilstede i Port Elizabeth i Sør-Afrika perioden 1903–1906. Og den første og eneste sjømannspresten på stedet, Ole Puntervold, oppsummerte de mange skipsbesøkene sine på denne måten: «…både villige og uvillige, interesserte og likgyldige, foragtere og troende er samlet om å høre.»
Sjømannskirken etablerte seg for første gang i Rio de Janeiro allerede i 1897, men arbeidet ble kortvarig. Over hundre år etter det første forsøket, gav økt interesse i norsk næringsliv for investeringer i Brasil ny grobunn for en sjømannskirke i storbyen i 2013.
«Ja, er det noe sted det trengs sjømannskirke, så må det være i Santos», uttalte ofte sjømennene da presten kom om bord på skipsbesøk. For på de utallige havnekneipene i Brasils største eksporthavn kunne det gå hardt for seg. I over 100 år forsøkte Sjømannskirken å utgjøre et alternativt for de norske og skandinaviske sjømennene som gikk i land her.
I 2002 opprettet Sjømannskirken reisetjeneste i Skottland. Bakgrunnen var en stadig økning i norske skipsanløp rundt hele kysten av Skottland. I desember 2012 ble det etablert norsk sjømannskirke i Aberdeen, som dermed overtok ansvaret for skipsbesøk i skotske havner.
Sjømannskirken engasjerte seg for første gang i det norske menighetsarbeidet i Stockholm i 1950-årene, ved å holde månedlige gudstjenester i byen. En egen norsk kirke med navnet Kronprinsesse Märthas Kirke ble innviet i 1976 av Den norske kirke, og Sjømannskirken overtok driften av denne i 1994.
Den spanske ferieøya Tenerife ble fra slutten av 1980-årene besøkt av den norske sjømannspresten på Gran Canaria, hovedsakelig i forbindelse med vielser. Men etter gjentatte anmodninger fra de stadig flere nordmennene på øya, konsulatet og den svenske kirken på Tenerife, kom Sjømannskirkens engasjement på øya etter hvert inn i fastere former. I 2007 etablerte organisasjonen fast tilstedeværelse i byen Los Cristianos sør på Tenerife, i Svenska kyrkan i utlandet sine lokaler. Ti år senere flyttet virksomheten inn i egen kirke i byen.
Sjømannskirken begynte engasjementet sitt i det små i Torrevieja på den spanske Costa Blanca-kysten i slutten av 1980-årene blant fastboende og langtidsferierende nordmenn, før organisasjonen i 1998 etablerte seg i området på permanent basis. Siden 2004 har de ønsket velkommen til vafler, kaffe og en prat i egen sjømannskirke.